– Vi må ikke glemme

Med pensel og palett har kunster og prosjektskaper Vebjørn Sand skildret krig tidligere – ved utstillinger som «Individets valg» og «Guernica – et vendepunkt».

De tre siste årene har Sand viet livet sitt til å formidle de glemtes historier fra okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Noen med forankring i godt kjente krigsdramaer – til historier helt ukjente for alle andre enn de som har båret dem med seg siden krigens dager. 

Sammen med sin bror Eimund Sand, har Vebjørn skapt et av de største prosjektene om andre verdenskrig i Norge.

I tåkeheimen over Oslo ligger det – «Roseslottet». 

En storstilt sansearena på orkesterplass over hovedstaden. 

Det er en sen desembernatt, og de fem 26–32 meter høye seil-konstruksjonene i gull skimtes såvidt gjennom den tykke disen.

Ett av seilene hedrer krigsseilerne og Marinen. Skipene og sjøfolkene i Handelsflåten sto for det viktigste norske bidraget til alliert seier i andre verdenskrig. De fraktet nødvendige forsyninger til de allierte landene, under konstant fare for å bli rammet av tyske angrep. De deltok også under militære operasjoner. Nesten halvparten av handelsflåten ble senket, og rundt én av ti krigsseilere mistet livet.

Da felttoget i Norge var over i juni 1940, fulgte 13 marineskip med rundt 550 mann kongen og regjeringen i eksil. Disse dannet grunnlaget for den videre utbyggingen av Sjøforsvaret. Marinens skip stod under britisk kommando, men førte norsk flagg. Mannskapet bar norske uniformer. Norske marinefartøy eskorterte handelsskipene som gikk i konvoier, og de var med under allierte offensive operasjoner. Seilets design er inspirert av skoleskipet «Christian Radich». 

– Velkommen, velkommen og god jul, roper kunstneren selv, før han viser vei innover i Roseslottet.

Utallige timer med forarbeid, møter med tidsvitner, maling og planlegging har gått med for å få ferdigstilt prosjektet i tide til åpningen som opprinnelig skulle vært 8. mai 2020. 

Sammen med Vebjørn og Eimund Sand har hundrevis av mennesker jobbet med Roseslottet. 

En verdensomfattende pandemi satt en ørliten demper for maidagen som skulle markere 75 år med frihet. En drøy måned senere, 13. juni, fikk de endelig lov til å åpne «Roseporten» for de første besøkende. Siden da har den vært en travel passasje.

Selv om Vebjørn Sand til enhver tid eier bildenes narrativ med sin kunstneriske frihet, har faktaene alltid ligget i bunn.

– Forarbeidet har vært enormt. Basert på det jeg har lært, lest og blitt fortalt, har jeg etter beste evne prøvd å skildre menneskemøtene og stemningen som hang i luften gjennom de fem krigsårene, fortsetter Sand.

Til tross for covid-19 og strenge smitteverntiltak har over 100 000 mennesker allerede tatt turen opp til Frognerseteren for å oppleve den spektakulære sansearenaen som tar for seg det viktigste vi har – nemlig friheten vår.

– Ideen til Roseslottet springer ut av de foregående prosjektene på dette stedet. Her sto Trollslottet i 1997/ 1998, og Keplerstjernen/ fredstjernen nyttårsaften 2000. Jeg har ventet på at tiden var inne til et nytt prosjekt. Eimund og jeg slo hodene sammen om å skape Roseslottet, for å markere at det i år er 80 år siden angrepet, og 75 år siden freden.

Portrett av tidsvitnet Edvard Trevland – krigsseiler i Handelsflåten

Edvard Trevland dro til sjøs som 15-åring og jobbet som dekksgutt på en hvalfangstskute i Antarktis.

Men han ønsket seg arbeid på land og jobbet derfor en periode på Jotun. Deretter startet han på handelsskolen. Men da avdelingen hans ble lagt ned, måtte han dra til sjøs igjen.

Han mønstret på i september 1939. Da hadde krigen på kontinentet akkurat startet.

Trevland seilte som kvartermester under krigen, på skipet M/S «Sir James Clark Ross».

Det var et flytende hvalkokeri, et enormt skip som var over 500 meter langt og kunne frakte 22 000 tonn.

Sir James Clark Ross seilte den farlige ruten mellom USA og Storbritannia da angrepene var på sitt mest intense under «Slaget om Atlanterhavet» i 1942 og begynnelsen av 1943.

Hver eneste gang de seilte ut, var de i fare for å bli rammet av tyske torpedoer eller bomber.

Da krigen var over, returnerte «Sir James Clark Ross» til Sandefjord, og i midten av juni 1945 kunne Trevlandmønstre av i hjembyen, etter nærmere seks tøffe år på havet.

I løpet av disse årene ble over 700 norske handelsskip senket.

Edvard Trevland var ferdig med livet til sjøs, og han jobbet senere 40 år i Jotunkonsernet.

For sin innsats i krigen ble han tildelt Krigsmedaljen og Haakon VIIs frihetsmedalje. 

– Se her vet du. Her borte har vi den norske jageren «Stord», under ledelse av kaptein Skule Storheill. Fartøyet var med på å senke det tyske slagskipet «Scharnhorst» utenfor Nordkapp, forteller Sand entusiastisk.

Sand fortsetter å vise vei innover i Roseslottet. 

– Det var Kjell Grandhagens idé at jeg skulle male «Scharnhorst», og kaptein Skule Storheill på dekket på det norske krigsskipet «Stord». Jeg har siden hørt om hvordan Storheill senere i livet led og var søvnløs over at de tyske sjøfolkene ble etterlatt i sjøen, ropende desperat om hjelp. Det var ordre fra London om at de ikke skulle tas opp fra sjøen etter at «Scharnhorst» var senket. Det har jeg tenkt mye på.  

Portrett av tidsvitnet Jakob Strandheim – medlem av Shetlandsgjengen

Jakob Strandheim (som den gang het Nilsen) vokste opp i Øygarden utenfor Bergen. Da krigen kom, fikk han raskt et ønske om å gjøre motstand. Han ville komme seg over til Shetland. En lørdag i oktober 1941, mens de var på dans på kaia, bestemte Jakob, broren Mons og to søskenbarn seg for å reise. Det var en kveld med fint vær og rolig sjø.

Flere sluttet seg til. Det ble til slutt elleve unge menn som la ut i brønnbåten «Skjærgård» med kurs for Shetland, og med Strandheim som skipper.

Strandheim meldte seg til tjeneste for de norske myndighetene i London. Først tjenestegjorde han i handelsflåten. Han seilte langs kysten av Storbritannia med krigsmateriell fra USA.

Etter tre måneder fikk han høre om Norwegian Naval Independent Unit, også kalt Shetlandsgjengen. Fra 1942 var de en spesialenhet i det norske sjøforsvaret, som fraktet agenter og materiell fra Storbritannia til ulike plasser langs norskekysten. På vei tilbake til basen på Shetland fraktet de returnerende agenter og flyktninger. 22 år gamle Strandheim hadde arbeidet med fiske, hadde kystskipperskole og kunne navigere. Sommeren 1942 ble han med i Shetlandsgjengen.

Reisene over Nordsjøen var svært farefulle. I tillegg til risikoen for tyske angrep og trussel om dødsstraff om man ble arrestert, var også faren for å forlise stor. Overfarten foregikk som oftest i mørket, i vinterhalvåret. De brukte fiskeskøyter, ofte de samme som var brukt under flukten fra Norge.

Strandheims første tur var i september 1942, med båten «Aksel». Noen Linge-menn som skulle utføre sabotasje mot gruvene i Fosdalen, skulle fraktes til Nord-Trøndelag.

Etter noen turer med «Aksel», ble Strandheim så styrmann på «Andholmen».

Den første turen «Aksel» hadde etter at Strandheim mønstret av, gikk båten ned. «Andholmen» ble satt inn i letingen, og Strandheim måtte være med i søket etter sine kamerater. De ble aldri funnet. Hele mannskapet på seks personer omkom.

Strandheim var en av dem som hadde flest turer over Nordsjøen som medlem av Shetlandsgjengen – hele 49.

Etter krigen gikk han på styrmannsskole og skipperskole og arbeidet deretter på en brønnbåt. Senere ble han medeier i et skipsrederlag.

For sin krigsinnsats mottok Jakob Strandheim St. Olavsmedaljen med ekegren og Deltagermedaljen. Til fredsjubileet 8. mai 2020 ble han hedret med et steinmonument med en minneplate. Monumentet er laget av Arne Mæland og vil stå i Øygarden, Strandheims hjemsted.