Da Garden gikk fra rutine til skarp beredskap
Det startet som en vanlig vaktoppstilling. Få minutter senere var Garden i skarp beredskap for å beskytte Slottet. Ingen visste om terrorangrepet var over, eller om flere var på vei.
Fredag 22. juli nærmer arbeidsdagen seg slutten på Huseby leir. I 1. gardekompani er soldatene tilbake etter sommerferien. Utstyr er kontrollert, kjøretøy er klargjort, og vaktene ved Slottet har akkurat overtatt sine poster. På kompanikontoret avsluttes et statusmøte.
– «Nå er vi klare hvis det smeller», sier noen idet møtet heves.
Få minutter senere rister bakken.
– Døra sto og dirret i karmen. Vi tenkte først at det måtte være torden, men det kjentes altfor kraftig ut, forteller Fredrik Helland, som den gang var vernepliktig gardist.
Når han kommer tilbake til kontoret, viser VGs forside en mørk røyksøyle over Oslo sentrum.
– Dette er ikke en ulykke
Samtidig sitter vaktkommandør Egil Johannes Grønner på Slottet og skriver vaktrapport. Også der dirrer de skuddsikre vinduene. Like etter melder vaktene over samband:
– Vi ser røyk over sentrum.
.jpg)
Grønner går ut på Slottsplassen. Til venstre stiger en mørk røyksøyle opp over byen. Erfaringene fra tjeneste i Afghanistan slår inn umiddelbart.
– Jeg tenkte: «Dette har jeg sett før. Dette er ikke en ulykke. Dette er et angrep.»
Han ber om at Gardens beredskapsstyrke blir aktivert.
Mens turistene fortsatt beveger seg rundt Slottet, gir han soldatene beskjed om å finne dekning ved postene sine. Skuddsikre vester og skarp ammunisjon hentes fram.
– Dette var ikke et scenario vi hadde øvd på. Reaksjonen kom fra erfaring. Noen ganger ser du ikke verdien av erfaring før du virkelig trenger den.
Alarmen går
Tilbake på Huseby får Helland én beskjed fra fungerende kompanisjef:
– Slå alarm.
På sekunder endrer stemningen seg. Gardistene løper til kasernene for å hente utstyr. Telefonene begynner å ringe.
– Først mamma. Så mamma igjen. Så søsteren min. Jeg rakk ikke å svare. Da kom følelsen: Hva er det vi skal ut på?
Vanligvis blir vaktskiftene kjørt til sentrum i buss. Denne dagen velger Garden en annen løsning. Ingen ønsker å samle hele styrken i ett kjøretøy. I stedet ruller en kolonne med pansrede kjøretøy ut fra Huseby. På vei mot Slottet snur en medsoldat seg mot Helland.
– «Jeg passer ryggen din. Du passer min.»
– Det var ikke sagt for å være tøff. Det var bare en påminnelse om at nå var det alvor.
Ingen visste om angrepet var over
Idet forsterkningene ankommer Slottet, er situasjonen fortsatt uoversiktlig. Ingen vet hvem som står bak eksplosjonen. Ingen vet om flere angrep er på vei.
Soldatene sperrer av Slottsparken, etablerer vakthold og bruker de pansrede kjøretøyene som fysiske sperringer inn mot Slottet.
– Vi hadde øvd på dette mange ganger på Rena. Nå gjorde vi det plutselig midt i Oslo, sier Helland.
Kort tid senere kommer meldingene om skytingen på Utøya.
– Da skjønte vi at dette var et pågående angrep. Samtidig fikk vi beskjed om at gjerningspersonen kunne være iført politiuniform. Det gjorde situasjonen enda mer krevende.
Grønner er opptatt av én ting. Soldatene må ta riktige beslutninger dersom noe skjer.
– Enten kan du gripe inn mot feil person, eller vente for lenge med å gripe inn mot den riktige. Derfor var det viktig å støtte soldatene i vurderingene de måtte gjøre.
Gjennom natten opprettholder Garden høy beredskap rundt Slottet.
En by som hadde mistet lyden
Det er ikke bare sirener og helikoptre Helland husker. Det er stillheten.
– Oslo var helt annerledes enn byen vi kjente. Folk snakket nesten ikke. Stemningen var tung.
Noen dager senere blir han sendt til Domkirken for vakthold. Utenfor vokser blomsterhavet. Inne sitter mennesker stille og tenner lys.
– Først da jeg kom inn i Domkirken, gikk det virkelig opp for meg hva landet hadde vært gjennom.
Én vakt kan være nok
Garden sto i beredskap ved Slottet fram til 26. juli. Soldatene fikk tilbud om å bli avløst, men mange ønsket å bli.
– Vi fikk muligheten til å gjøre noe. Alternativet hadde vært å stå hjemme og føle at vi ikke kunne bidra, sier Grønner.
For Helland har erfaringene fra 22. juli fulgt ham videre. I dag er han sivilt ansatt i Luftforsvarets 330 skvadron. Han mener én lærdom fortsatt er like aktuell.
– På et vaktdøgn er det mange rolige timer. Da kan det være lett å tenke at ingenting skjer. Men du vet aldri hvilken vakt som blir den viktigste.
I avhør etter terrorangrepene kom det fram at Anders Behring Breivik hadde vurdert Slottet som et mulig terrormål. Etter rekognosering beskrev han vaktholdet som en betydelig risiko og valgte å ikke angripe stedet.
For Helland understreker det betydningen av soldatene som står vakt – også når ingenting ser ut til å skje.
– Bare det å være til stede kan være nok til å avverge noe. Om du står vakt ved Slottet eller ved en leir et annet sted i landet, betyr tilstedeværelsen din noe.
Han stopper opp et øyeblikk.
– Og det kan skje på din vakt. Da må du være klar.
.jpg?quality=70)
