Da alarmen gikk, ringte Aleksander troppssjefen

Fredag 22. juli 2011 startet som en rolig sommerdag. Aleksander Hage var hjemme sammen med broren og samboeren hans da telefonene begynte å ringe. Først fikk brorens samboer, som jobbet som sykepleier ved Bærum sykehus, beskjed om å møte på jobb umiddelbart. Broren jobbet i politiet, og kort tid etter fikk han samme beskjed.

Da de slo på TV-en, så de bildene fra regjeringskvartalet.

– Jeg tenkte med én gang at dette kunne være starten på et større terrorangrep. På den tiden hadde vi sett flere angrep internasjonalt, og ingen visste hva som kom til å skje videre.

Tre uker tidligere hadde Hage levert inn alt utstyret sitt. Etter tre år i Heimevernets innsatsstyrke Derby skulle han begynne i fast jobb i Forsvaret i Nord-Norge.

Likevel tok han opp telefonen.

– Jeg tenkte at det var fellesferie, og at mange sikkert var bortreist. Så jeg ringte troppssjefen og sa at jeg var i Oslo og kunne stille hvis de trengte folk.

Svaret var kort.

– «Møt i leir.»

Møtte med det han hadde

Siden utstyret var levert inn, måtte han pakke det han fant hjemme. En slitt uniform, en jaktsekk, ulltøy, mat og vann. Våpen hadde han ikke. På Lutvann var han heller ikke oppført på noen lister.

– Jeg hadde egentlig bare førerkortet mitt. Heldigvis kjente folk meg igjen fra tiden i innsatsstyrken.

Behovet for personell var stort. Etter en kort avklaring fikk han låne våpen og utstyr fra en stabsoffiser og gjøre seg klar.

Det var fortsatt få som visste hvor omfattende angrepet var.

– Vi fikk egentlig bare beskjed om å gjøre oss klare. Informasjon skulle komme senere.

Folk kom før de ble kalt inn

Det sterkeste inntrykket fra ettermiddagen husker Hage fortsatt. Det var ikke usikkerheten, men menneskene.

Heimevernssoldater strømmet til Lutvann. Noen kom i fullt utstyr. Andre kom rett fra ferie eller fra jobb. Flere hadde ennå ikke fått noen formell innkalling.

– Mange møtte bare opp og sa: «Jeg er her hvis dere trenger meg.»

Han mener det sier mye om kulturen i Heimevernet.

– Når du velger å være en del av Heimevernet, ligger det en forventning om at du stiller når samfunnet trenger deg. Det var akkurat det jeg opplevde den dagen.

Ingen visste hvor stort angrepet var

Mens soldatene klargjorde våpen, ammunisjon og utstyr, kom meldingene om skytingen på Utøya. Ingen visste om terroren var over.

– Mange trodde dette kunne være starten på flere angrep. Vi hadde hørt mange rykter, men sjefene våre var tydelige: Ikke bruk tid på spekulasjoner. Gjør dere klare til oppdraget.

Kort tid senere fikk troppen ordre om å sikre Akershus festning. Der etablerte de væpnede vakter, kontrollposter og patruljer rundt området.

– Vi var unge, men det var også mange erfarne soldater der. De bidro til å holde fokuset på oppdraget. Det betydde mye.

En by uten lyder

Det Hage husker aller best, er stillheten. Da mørket senket seg over Oslo, patruljerte soldatene de tomme gatene rundt Akershus festning.

– Det var nesten ingen mennesker ute. Jeg kan knapt huske at jeg så en taxi. Byen var helt stille.

Stillheten gjorde inntrykk.

– Det føltes nesten som om sorgen allerede hadde lagt seg over byen.

Bekreftet hvorfor Heimevernet finnes

Oppdraget ble etter hvert avsluttet etter hvert som politiet fikk bedre oversikt over situasjonen.

For Hage ble 22. juli en bekreftelse på hvorfor Heimevernet er bygget slik det er.

– Det var folk som avbrøt ferien, kjørte hjem fra Dyreparken eller bestilte flybilletter hjem fra utlandet. Folk slapp det de hadde i hendene fordi de mente samfunnet trengte dem.

I dag er Aleksander Hage stabssersjant og pressevakt i Forsvaret. Femten år etter terrorangrepet sitter én erkjennelse igjen sterkere enn noe annet.

– Vi hadde øvd på mange ulike scenarioer. Den dagen måtte vi løse et av dem på ordentlig. Da så vi at systemet fungerte, og at folk stilte opp når det virkelig gjaldt.