«For konge og dyreriket»
Hvis du reiser 79 grader nord og ser østenfor sol og vestenfor måne, kommer du til øygruppen i det arktiske fjerne.
Idet morgen blir til dag i midnattssolens rike, seiler isbryteren KV «Svalbard» ut av Isfjorden og opp langs vestsiden av Prins Karls Forland.
Sjøforsvaret har de siste 19 årene hatt kystvaktfartøyet KV «Svalbard» på plass i Barentshavet. Til daglig består driften hovedsakelig av fiskeriinspeksjoner av norske og utenlandske fiskebåter. Denne turen har derimot et helt annet mål for øye.
For flere av de ansatte ved Sjøforsvarets eneste isbryter er dette langt fra den første turen oppover i disse farvann, mens for majoriteten av de vernepliktige er dette deres første møte med de nordligste breddegrader.
Kystvaktfartøyet glir inn i isen og brøyter seg frem. Det blir helt stille - ingen gynging, ingen bråk. I isen stilner alt.
På babord side kan man se en ringsel i det fjerne. Han tar livet helt med ro, men registrerer oss og blir litt nysgjerrig. Han hopper seg bortover på isen for å ta en nærmere titt, men kommer fort på andre tanker og legger seg i stedet ned for å slappe av igjen.
Oppe på bro ligger boken «Fangsthytter på Svalbard fra 1794-2015» av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen. Den blas det hyppig i for å fastslå hvilke hytter vi stadig seiler forbi. Alt fra landsforviste skotter, til kapitalistiske belgiere og eventyrlystne fyrster – alle har de på hvert sitt vis skrevet seg ned i Svalbards historiebøker.
I tillegg til det faste mannskapet på 62 personer, er også fire forskere fra Norsk Polarinstitutt (NPI), samt faglig sjef for dyreavdelingen ved Kristiansand dyrepark med.
Her står dyrlege Rolf-Arne Ølberg (t.v.) og seniorforsker ved Norsk Polarinstitutt, Jon Aars (t.h.) på akterdekk i det fartøyet seiler ut av Isfjorden.
Sammen med besetningen på KV Svalbard skal de nordover mot Haakon VII Land, lokalisert i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark.
Målet for denne destinasjonen er å komme tett inn i de dype fjorder, for så å utføre merking og måling på isbjørner forskerne har sett seg ut.
For å manøvrere seg opp til disse områdene, er det sjøveien som er den mest hensiktsmessige fremkomstruten når man skal transportere store mengder personell og utstyr.
– KV Svalbard har samarbeidet med Norsk Polarinstitutt om isbjørntelling fem ganger tidligere. For at NPI skal kunne gjennomføre slike forskningstokt er de avhengig av en isbryter med helikopter om bord. Hvis Norge skal ha oversikt og kontroll over isbjørnbestanden her på Svalbard, må slike tokt gjennomføres. Jeg mener det derfor er riktig å bistå slik at Norsk Polarinstitutt får innhentet den informasjonen de trenger, forteller skipssjef på KV Svalbard, orlogskaptein Geir-Martin Leinebø.
– Tenk, akkurat det vi ser foran oss nå, er kanskje det Nansen og Johansen så. Det er ganske mektig å tenke på. Selv med et enormt stålskip, er vi like avhengig av isbjørnvakt den dag i dag som de var, fortsetter skipssjefen.
Selv over 100 år etter Nansen og Johansens tid på Svalbard har dette isødet forandret seg lite. Men standarden på ferden – den har utvilsomt blitt langt mer behagelig.
«Da er middagen servert – og i dag er det kylling Tikka Masala som står på menyen. Vel bekomme», lyder det fra PA-anlegget om bord i det vi glir forbi den tåkelagte og historierike Smeerenburgbukten.
Etter middag er det klart for vaktbytte på bro, mens majoriteten av de vernepliktige trekker seg tilbake for kvelden og setter seg sammen for å se en film. I det Robert Downey jr. suser rundt på skjermen som Iron Mans Tony Stark, våker polhavets port rett utenfor de skalkede vinduslukene i menigsalongen.
– Norge har som ett av fem land forpliktet seg til å overvåke isbjørnbestandene for å sørge for at kunnskapen rundt dens biologi og økologi til en hver tid er best mulig, slik at vi kan sikre optimal forvaltning av arten. Avtalen kom i stand tidlig på 1970-tallet etter jakttrykket ble antatt å være svært høyt i flere områder før fredningen av isbjørn på Svalbard trådte i kraft i 1973, forklarer seniorforsker ved Norsk Polarinstitutt, Jon Aars.
I operasjonsrommet har en gruppe offiserer satt seg ned sammen med forskerne og helikopterpiloten. De planlegger morgendagens oppdrag. Hvis alt går etter planen flyr de ut rett etter frokost. De tar sikte på å fly inn i Ekmanfjorden, med god utsikt inn i den stillferdige Dicksonfjorden.
– Hensikten med dette arbeidet er å få best mulig kunnskap om isbjørnene. I stedet for å gjette, kan man gjennom denne type forskning på en bedre måte forstå hvordan bjørnene lever, hvordan de bruker området, hvor de har hi, hvor lenge de lever, hvor mange unger de får og hvordan de jakter, forteller faglig sjef for dyreavdelingen ved Kristiansand Dyrepark, dyrlege Rolf-Arne Ølberg som leder forskningsdelen av toktet sammen med Jon Aars.
Her er et nærbilde av en isbjørnpote.
Solen skinner fra isklar himmel. Sjef Kystvakten, flaggkommandør Oliver Berdal sitter og trommer spent på melkeglasset ved frokost. «Gjør klar til helikopterrulle» kommer fra PA-anlegget.
Forskerne og flaggkommandør Berdal hiver i seg brødskivene før de haster ut av messa. I disse nordområder kan været forandre seg raskt, så det gjelder å komme seg ut mens man har sjansen.
Femmannshelikopteret letter og forsvinner innover langs fjellsiden. På bro står nysgjerrige offiserer og befal og følger med i kikkertene.
En liten halvtime senere ser vi at helikopteret begynner å sirkulere inne ved breen.
«Nå har de funnet isbjørn», sier kapteinløytnant Anders Krakstad, nestkommanderende på KV Svalbard.
Og riktig nok, når helikopteret kommer tilbake et par timer senere meldes det om at de så hele fire bjørner, ei binne med to nullåringer (bjørnunger som er født etter nyttår), samt en bamse.
– Kombinasjonen av verdens vakreste natur, blå himmel, isbreer, reinsdyr, sel, hvalross og isbjørn – og ingen mennesker å se i de samme områdene – gjør meg optimistisk for fremtiden. Vi kan klare å redde og verne viktige områder. Vi må ikke utvikle hver eneste lille flekk på denne planeten, forteller Sjef Kystvakten, flaggkommandør Berdal.
På trappene til isbreen fikk Sjef Kystvakten mulighet til å se førstehånds det feltarbeidet som utøves av forskerne ved Norsk Polarinstitutt, og det arbeidet som må til for å innhente nødvendig informasjon rundt tilstanden til isbjørnene på Svalbard.
– For å finne isbjørnene bruker vi helikopter. Da kan man lete i et stort område relativt effektivt, og så kan vi bedøve bjørnene raskt når vi finner dem ved bruk av en liten pil som vi skyter fra helikopteret. Når bjørnen er bedøvet kan vi undersøke den og ta de prøvene som er viktige for forskningen, forteller Ølberg.
Gråværet tar seg opp og forskerne pakker sammen når arbeidet er avsluttet.
Til høyre: Isbjørnbiolog Magnus Andersen ved Norsk Polarinstitutt.
Isbjørnen kommer seg raskt på beina igjen og studerer helikopteret nøye i det de flyr bort.
Sjef Kystvakten smiler fra øre til øre når han kommer tilbake til fartøyet.
– For min del var det en fantastisk opplevelse å få være med noen av Norges fremste polarforskere på isbjørntelling. Det å komme helt tett på en levende isbjørn, kongen av Arktis, og ikke minst å observere den profesjonelle forskningen som utføres er noe jeg aldri kommer til å glemme. All honnør til Norsk Polarinstitutt og de dyktige forskerne der for den viktige innsatsen de gjør, konkluderer flaggkommandør Berdal.
Gjennom natten krysser vi 80 grader nord ved Moffen, kjent som hvalrossenes paradis, før fartøyet setter kurs mot Wijdefjorden. Dagen etter er det samme drill, men denne gangen er det Monacobreen som er målet. Håpet er å finne enda en bamse.
Helikopteret flyr frem og tilbake, men det er ingen tegn til isbjørnspor. De er nemlig ganske lette å se. For i motsetning til reinsdyrspor, som ser ut som en førsteklassing som har begynt å sy på symaskin – så er isbjørnen alltid bestemt i sine veivalg.
Sindig og klok går han i rette linjer - fra selhull til selhull.
Seniorforsker Aars begynner å tvile, kanskje ikke det er noen bjørn så langt inne på breen?
Men så, plutselig ser vi spor - mange spor. Men de leder ingen vei. Alle sporene kranser rundt et isfjell midt ute på isen.
– Dette var da veldig merkelig, utbryter Aars fra passasjersetet i helikopteret.
Så, plutselig – som tatt ut av Asbjørnsen og Moes eventyrbøker ser vi han - Kvitebjørn kong Valemon.
I skjønn harmoni med omgivelsene ligger han i sin hule på vestsiden av isfjellet.
I et lite øyeblikk stopper tiden. Så urørt, så ekte, så vakkert. Alt føles riktig – det er slik det skal være. I ensom majestet vokter han over Arktis.
Fulle av begeistring sirkler helikopteret ned slik at bjørnen blir bedøvet, før hele teamet manøvrerer seg ned fra fjellknausen helikopteret lander på og bortover isen.
Når vi kommer frem ligger bamsen og sover. Dyrlegen setter opp stasjonen sin og begynner umiddelbart med å gjøre det behagelig for isbjørnen.
Det aller først som skjer er at isbjørnen får et termometer inn i kroppen - dette for å sørge for at man til enhver tid har kontroll på kroppstemperaturen mens han er i narkose.
Deretter får han en oksygenslange opp i nesen, slik at han han få rikelig med tilgang på luft mens han er i narkose.
Det siste som skjer før undersøkelsene begynner, er at dyrlege Ølberg trer en buff over øynene på isbjørnen – dette for å berolige isbjørnen og skjerme den fra ytterligere støy og inntrykk.
– Det er veldig interessant å jobbe i felt sammen med forskere som Aars. Man lærer så mye om isbjørnene. Hver bjørn blir merket med en microchip slik at den kan gjenkjennes hvis den undersøkes et annet år. Flere bjørner får også et GPS-halsbånd som gir viktig informasjon om alt fra bevegelsesmønster, til hvor de vandrer og går i hi, forklarer dyrlege Rolf-Arne Ølberg.
– Alle mål og undersøkelser tar rundt en time. Vi måler både hode, nakke og kropp. Når vi så er ferdige får isbjørnen et middel slik at den våkner igjen, og vi reiser videre og observerer oppvåkningen på avstand, fortsetter Ølberg.
Seniorforsker Aars slår opp i forskningsregisteret for å kontrollere merkenummeret isbjørnen vår har i tannkjøttet.
– Oij, dette er en gammel og god bamse. Hele 21 år er han faktisk, sier Aars begeistret. Han har blitt kontrollert fire ganger tidligere. Første gang i 2001 som ettåring, og sist i 2017.
Når det er gjort begynner undersøkelsene for fullt. Først skal det tas mål av både hodet og kroppen. Deretter skal det tas blodprøver, tannprøver og kontroll av vekt, før hele undersøkelsen avsluttes med at bjørnen får et nummer malt på ryggen.
Selv om isbjørn feller pelsen én gang i året, vil en slik merking sørge for at man ikke immobiliserer samme individ to ganger samme sesong.
Merkingen synes nemlig godt fra helikopteret når man spotter med kikkert. Denne bamsen ble isbjørn nummer 66 (Kvitebjørn kong Valemon)
Det hele går fredelig og verdig for seg, og en liten time etter ankomst er arbeidet utført.
Isbjørnen får så en passelig dose oppvåkningsmiddel, mens dyrlege Ølberg og seniorforsker Aars pakker sammen utstyret.
Om ti minutter vil dyret være ved full bevissthet igjen, så nå er det om å gjøre å komme seg i sikkerhet.
På behørig avstand står hele forskningsteamet og studerer isbjørnen mens han begynner å bevege på seg.
Oppdraget er utført, og atter en vellykket isbjørntelling er over. Rotoren på helikopteret begynner å snurre, og det eneste som gjenstår nå er å si:
