Oppdraget i Kosovo, KFOR, var første gang Forsvaret sendte ut en stor avdeling som var trent og utstyrt for kampoperasjoner, og operasjonen kan derfor sies å markere skillet mellom mobiliseringsforsvaret og det moderne innsatsforsvaret. 31. august avslutter Norge sin deltakelse i operasjonen.
Konfliktene som oppsto i Kosovo etter oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet, lot seg ikke løse gjennom diplomati. FN vedtok to resolusjoner for en politisk løsning på konflikten, og for å stanse en potensiell etnisk rensing, satte NATO i gang en luftoperasjon mot serbiske mål i mars 1999. En flernasjonal militær styrke ble deretter satt inn for å hindre partene i å gjenoppta konflikten, og legge til rette for at flyktningene kunne vende hjem.
Norge deltok både i luftoperasjonen i 1999 og med et stort bidrag i KFOR som NATO-operasjonen i Kosovo ble hetende. Men deltagelse i en så skarp og så stor operasjon var nytt for Forsvaret.
– Det var mye som ikke var på plass av materiell og reaksjonsevne. Forsvaret var ikke godt nok forberedt på en slik type operasjon, og mye måtte på plass på kort tid. Mannskapene gjorde en fantastisk jobb gjennom denne perioden, forteller daværende forsvarssjef, general Sigurd Frisvold.
Innsatsforsvarets debut
I 1999 var flere tiltak allerede satt i gang for å dreie Forsvaret i retning av et innsatsforsvar. Men flere ting gjensto: Effektive kommandolinjer, felles kompensasjonsordninger for soldatene og utfordringer med logistikk måtte løses underveis. Og flere av de sentrale kapasitetene Forsvaret har i dag, eksisterte ikke.
– Luftforsvarets jagerfly kunne for eksempel ikke bruke luft-til-bakke-missiler, og manglet viktig datautstyr. Flyene vi sendte ned, gjorde en viktig jobb med luftpatruljering, eskorte og jagersveip, men det er ikke tvil om at Kosovo førte til en stor modernisering og videreutvikling av jagerflykapasiteten. Dette så vi resultatet av i Afghanistan noen år senere, forteller Frisvold.
Hærens jegerkommando var fortroppen i Norges bakkebidrag. I all hemmelighet deltok norske spesialstyrker i juni 1999 blant annet med å sikre flyplassen ved hovedstaden Pristina, for å klargjøre innsetting av hovedstyrken. Operasjonene på Balkan fra midten av 90-tallet var starten på norske spesialstyrkes utenlandsoperasjoner.
– Vi lærte mye her som kom til nytte da vi noen år senere ble involvert i kampen mot Al-Qaida i Afghanistan. Kommando og kontroll, understøttelse av styrker i utlandet og ivaretakelse av familiene hjemme var blant de tingene vi måtte utvikle. Etterhvert ble operasjoner i utlandet en av spesialstyrkenes viktigste operative leveranser. Det siste ti-året har forsvar av Norge fått økt betydning og prioritet, samtidig som utenlandsoperasjoner har vedvart. Erfaringer fra operasjonenere i utlandet er viktige for vår evne til å virke i nasjonalt forsvar, sier generalmajor Torgeir Gråtrud, sjef Forsvarets Spesialstyrker.
En samlet telemark bataljon på plass
Fra 1. september 1999 deltok Norge så offisielt med en mekanisert infanteribataljon, Telemark bataljon, med over 900 soldater og oberstløytnant Robert Mood som bataljonssjef. Dette var det første internasjonale oppdraget til en samlet Telemark bataljon, og det var også den største styrken Norge hadde sendt til utlandet siden Tysklandsbrigaden.
Med hovedkvarter utenfor Pristina hadde de norske styrkene ansvar for sikkerheten i tre kommuner. Den norske bataljonen var del av den britiskledede brigaden.
Frontene i området sto steilt mot hverandre, og norske soldater var sentrale i harde kamper utenfor den serbiskdominerte byen Caglavica, sør for Pristina, i mars 2004. I kamper mot en kosovoalbansk folkemengde på rundt 10 000, ble et titalls nordmenn såret i nærkamp, eller av gjenstander som ble kastet mot dem. Minst én kosovoalbaner mistet livet.
