– Det mest meningsfulle jeg har gjort i Forsvaret

Sånn oppsummerer tre norske instruktører fem intense uker sammen med ukrainske soldater på den regntunge og tåkete engelsk landsbygda. Noen timers kjøretur nord for Manchester.

Kjente tomhet da de dro

De nevner også tomheten de kjente på da ukrainerne dro. Da busslaster med ukrainske soldater kjørte nedover veien mens de norske soldatene sto i espalier, og så dem av sted. Jobben var ferdig for noen, og så vidt startet for andre:

– Det var en kjip dag. Det var tungt å ta farvel, sier Jon-Helge. 

– Det var ikke så veldig mange som snakket da bussen kjørte. Da var det over. Vi satt egentlig bare igjen med en rar følelse. De som har null forutsetninger for å krige, de dro i krig. Mens vi som har trent for sånt som dette i ti år – vi dro hjem på juleferie, sier Petter. 

Både Petter og Jon-Helge var instruktører i England, og begge jobber til vanlig som profesjonelle soldater i Telemark bataljon. Det vil si at det er jobben deres å være soldater, i den avdelingen i Hæren med høyest beredskap og kortest reaksjonstid. De står til enhver tid klare til å løse alle typer oppdrag i inn- og utland.

Læring begge veier

I fem uker hadde både Petter og Jon-Helge levd tett på sitt ukrainske lag ute i felt, og inne i militærleiren. De har undervist dem fra morgen til sein kveld, de har lært og delt. For læringen har gått begge veier.

De norske instruktørene har fulgt et britisk rekruttopplegg som de har modifisert i tråd med måten norsk forsvar driver rekruttopplæring. Så har de ved hjelp av tolk, kroppspråk og enkelte engelske fraser gitt ukrainerne grunnleggende soldatopplæring. Tilbake har de fått praktisk erfaring fra trefninger og stridskontakt som tydelig har illustrert at teorien de lærer bort faktisk virker i møte med praksis:

Når teori og praksis virker sammen

Alle ukrainerne var delt inn i lag, med en ukrainsk lagfører og befal, i tillegg til norske instruktører. De ukrainske lagførerne hadde i varierende grad kamperfaring fra det ukrainske forsvaret, enten fra fronten det siste året, eller helt tilbake til Russlands annektering av Krym i 2014. Brorparten av de ukrainske soldatene er ferske sivilister som i løpet av fem uker skal bli til stridsdyktige soldater.

En dag øvde Jon-Helge og laget hans på strid i bebygde områder.

– Når man beveger seg rundt hjørner eller inn i rom, er det viktig å ikke kikke for langt inn med pipen på børsen, instruerer de norske instruktørene.

Den ukrainske lagføreren tar så ordet, og forteller at han har opplevd at det ble gjort en sånn feil.

– Det hadde kommet fiender imot dem, og fienden hadde tatt tak i pipen og revet medsoldaten hans inn i et rom. Og gjort ende på ham, forteller Jon-Helge.

Fullbefarne soldater på fem uker?

I tillegg til strid i bebygde områder skulle ukrainerne i løpet av de fem ukene gjennom annen stridsteknikk, våpenopplæring og sanitetskurs. De skulle lære å grave stillinger, og ha leksjoner om krigens folkerett. På spørsmålet om ukrainerne etter fem uker er fullbefarne soldater, er svaret klokkeklart:

– Nei, det er de ikke. Sett ut fra våre faglige standarder i Telemark bataljon, for hva en soldat skal kunne, så er de langt unna det, sier Lars. Han var nestkommanderende for de norske instruktørene i England, og jobber til vanlig i Telemark bataljon. 

Realitetsorientering på eget soldatnivå

– Av alle allierte og partnere jeg har jobbet med, har vi i Norge det desidert beste soldatnivået. Så dette er kanskje en «reality check». I flere andre land tenker man at fem uker grunnleggende trening gir en ferdig soldat, sier Lars, og fortsetter:

– Vi håper at vi har klart å gi dem nok grunnferdigheter til å overleve de første trefningene. Det øker totalt sjansen for å overleve en krig. For så kan de begynne å lære. 

Han synes i likhet med instruktørene at dette var et spesielt oppdrag:

– Dette var jo rekruttutdanning. Det har vi gjort mange ganger før, og det var lett å forholde seg til. Men selv om vi er vant til å utdanne ferske rekrutter så er vi ikke vant til å utdanne folk som skal rett ut i krig. Det var vanskeligere å forholde seg til, sier Lars.

Bestefar i gruppa og gledesspreder

På forhånd ble instruktørene instruert i å ikke bli for godt kjent med ukrainerne, for å unngå å bli for følelsesmessig påvirket. Det viste seg lettere sagt enn gjort. 

Selv for Petter som har ni og et halv år fra Panserbataljonen bak seg, og fire utenlandsoppdrag:

– Det var nok to stykker som jeg fikk litt ekstra tilknytning til. Han ene var ganske gammel, nesten 50 år. Veldig artig type. Han var egentlig konditor og hadde ikke helt de beste forutsetningene for å være der, forteller han. 

– De andre soldatene på laget kalte ham bare bestefar, han var bestefar i gruppa og gledesspreder.

Det var også ham det var tyngst å si hadet til. Ukraineren begynte å gråte da de dro. 

Vervet seg for at familien skulle være trygge

– En annen av soldatene på laget mitt var også litt eldre enn de andre. Han hadde familie hjemme i Ukraina og viste bilder av dem og sa det var for dem han gjorde dette. Vervet seg. For at de skulle være trygge, forteller han. 

– Det er vanskelig å unngå skape relasjoner med mennesker du er så tett på som vi var, sier Jon-Helge.

Han fikk et ekstra bånd til en ukrainsk lagfører som hadde vært ved fronten, og blitt såret. Som del av opptreningen for å komme tilbake til fronten, ble han sendt til England.

– Jeg prøvde å forholde meg til ham som lagfører, men vi fikk veldig god kjemi. Han kunne ingenting engelsk. Vi snakket gjennom tolk. Etter hvert forsto vi hverandre uten så altfor mange håndbevegelser, og med enkle ord på engelsk.

Krig er mye – men også brutalt

Jon-Helge og lagføreren var nesten jevngamle, begge i siste halvdel av tjueårene. 

– Han hadde blitt skutt på av en tanks og fått et knyttnevestort hull i leggen, forteller Jon-Helge. Han hadde gjemt seg under et hus. Det reddet livet hans.  Kompisen hans var ikke like heldig. 

– Jeg kjenner stor respekt for hvor klar han var for å komme tilbake til fronten. Det er på en måte det som er krig. Det er mye, men det er jo også brutalt, sier Jon Helge. 

Humor – en fellesnevner for soldater

Lars sitter igjen med latteren de delte:

– Den store fellesnevneren for soldater som møtes er galgenhumoren. Og bryteren som skrus av og på, sier han, og forklarer:

– Når bryteren er på, er det blodseriøst. Så skrur vi av når det er pauser, og da er det kødding og røring, latter og smil. Selv om det er blytungt, og enhver sivilist ville tenkte at dette var umåtelig dritt. Og de fleste av ukrainerne som var sammen med oss var jo strengt tatt sivilister, de også. Så at de bevarte den motivasjonen som de gjorde gjennom hele treningen var bemerkelsesverdig.

Ukrainerne – alt annet enn «solskinnskrigere»

I Norge brukes begrepet «solskinnskriger» om soldater som er flinke når solen skinner og tjenesten er lett, men som ikke utviser samme vilje og disiplin når forholdene og tjenesten blir krevende. 

– Ukrainerne var alt annet enn solskinnskrigere. Gjennomvåte til beinet, slitne og trøtte, ga de alt for å bli bedre soldater selv om det regnet konstant og kom både fra oven og sidelengs, sier Lars.

Han var ute i felt sammen med ukrainerne i flere dager. Etter at dagens første leksjoner var gjennomført, oppdaget ett av lagene at skyttergropa deres, som de også sov i, hadde fylt seg med regnvann. En av soldatene dro opp en søkkvåt sovepose:

– Alle som har vært ute mer enn én natt, vet hvor krise en våt sovepose er. «That sucks», sa jeg. «Yes, but this is nothing. Ukraine is bleeding», svarte han. Det er umulig å ikke kjenne på en respekt for sånne mennesker, forteller Lars.

Indretjeneste viktig også i krise og krig

Som norske rekrutter måtte også ukrainerne gjennom leksjoner om hygiene.

– Det kalles indretjeneste. Vi vasket rom som rekrutter gjør i Norge. For hvis vi ikke gjør dette, så blir vi syke. Vi bodde og jobbet tett, og under litt stusselige kår. Ble vi syke, så ble det mindre trening for ukrainere. Det ville ingen risikere.

To oppdrag i ett

I januar reiser en ny gruppe instruktører fra det norske forsvaret over til England, denne gangen fra Heimevernet, for å lære opp nye ukrainske soldater. 

– Vi var en slags kontingent 0. Vi bare hoppet kjapt og dro til England og lærte oss ting underveis. Hele tiden hadde vi fokus på to oppdrag. Det viktigste var å utdanne ukrainere, men nr to var å samle så gode erfaringer som mulig, om hvordan utdanne en sånn gjeng med folk, innenfor rammene trukket opp av det britiske systemet, sier Lars.

De har systematisert erfaringene sine sånn at Heimevernet kan lene seg på det arbeidet som er gjort.

– Det aller viktigste rådet til dem som kommer etter oss, er: «Gjør mer og prat mindre». 

Til forskjell fra norske rekrutter stilte ukrainere aldri spørsmål ved hvorfor noe ble gjort.

– Det brydde ukrainere ikke så mye seg om, og mye snakk ble også «lost in translation», sier Lars, og får støtte av Petter:

– Behandle dem som folk. Ikke se på dem som rekrutter. Vi behandlet dem som voksne folk. Vi sjekket ikke av bokser, men sjekket at de faktisk hadde lært. 

Hjemmelagde gaver

Kvelden før stridssekkene skulle pakkes, og bussene fylles opp, holdt instruktørene en avskjedssamling for ukrainerne.

– En høytidelig, men ikke-offisiell kveld med dem. Den var litt sånn «skulder til skulder». Så sa vi mer offisielt farvel til dem dem dagen etter, sier Lars. 

Sitt viktigste oppdrag

Mens Lars, Jon-Helge og Petter nyter juleferie og lader opp til nye oppdrag over nyttår, er ukrainerne allerede i gang med sitt viktigste oppdrag noen sinne. Hvis de fremdeles lever.

De tenker en del på dem. Særlig Petter og Jon-Helge som kom aller tettest på. Ingen har kontakt med dem. Av sikkerhetsmessige hensyn. De utvekslet verken navn, e-postadresser eller opprettet kontakt i sosiale medier.

– Det ligger litt sånn i bakhodet. Men jeg har forsonet meg litt med at nå får jeg ikke gjort noe mer. Nå har jeg gjort mitt, sier Petter. 

– Jeg tenker jo på dem jeg har møtt, og hvordan det går. Men samtidig vet jeg at det vil jeg aldri få vite. Og jeg vet også at hvis jeg går og grubler på dette, så blir det en usunn greie, sier Lars. 

Jon-Helge ser ofte på flagget som henger i stuen:

– Hver gang jeg ser flagget, så tenker jeg på at de satte så stor pris på den jobben vi gjorde. Jeg kommer aldri til å glemme de stolte ansiktene deres når de fikk til ting de hadde lært. 

Ville gjerne bidratt mer

Petter oppsummerer en følelse som mange nok kjenner seg igjen i:

– Det sitter i meg en følelse av å ville bidra mer – den sitter i soldathjertet mitt. Dette er det mest meningsfulle jeg har gjort i Forsvaret fram til nå.

Han tenker på, og finner kanskje litt trøst i, at ukrainerne nå er der de vil være aller mest:

– De gledet seg nærmest til å dra i krigen. Det var aldri dårlig stemning. På den ene øvelsen vi var på, regnet det så latterlig mye. Da fortalte en av dem at «vi liker regn, for russerne liker ikke regn».

– De var patrioter. Vi spurte dem ofte: «Vil alle fortsatt være her?». Da svarte de alltid: «Ja, vi vil være her. Og vi må være her – for Ukraina».