Hvis ikke jeg, hvem da?
Etter å ha amputert et bein på grunn av et artilleriangrep kunne han tenkt at han har gjort sin innsats i krigen. Halvannet år senere velger han likevel å kjempe videre for landet sitt.
Saken er fra Heimevernsblad nr. 1 2026.
– Hvis ikke jeg, hvem da?
Svarer han retorisk på hvorfor han fortsetter kampen.
«Karpaty» er bare 25 år gammel og har vært soldat i tre år, men har likevel mye erfaring fra krigen. Han opererte bak fiendens linjer, et stykke bak frontlinjen da de ble angrepet.
– Jeg jobbet i oppklaringsbataljonen, og vi skapte mye problemer for russerne. Dessverre fant de posisjonen vår og skjøt artilleri mot oss. En av granatene traff i nærheten av oss og jeg fikk en splintskade som senere ble infisert, forteller han.
Vil fullføre det han startet
Han liker ikke å forlate noe uferdig og etter ett år med rehabilitering kjedet han seg. Så for han var valget enkelt. Dessuten handler det om mer enn bare en skade.
– Når jeg har begynt på noe, må jeg fullføre det. Jeg vet at Ukraina trenger soldater, så når jeg har erfaring kan jeg ikke bare ignorere det. Først og fremst handler det om landet mitt. Jeg elsker landet mitt, kulturen, historien og språket. Ikke minst familien min, barna og vennene mine. Det handler om patriotisme og å beskytte det jeg har kjært, beskriver Karpaty.
Ser likheter
Han er glad for alle øvingsressursene de har tilgjengelig under utdanningen i Norge.
– Vi får øvd mye og har forbruksmateriell tilgjengelig. Det er likheter mellom teknikkene vi lærer her og det vi allerede bruker i Ukraina, så det er veldig nyttig. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid her til å lære enda mer, sier Karpaty.
«Prolonged field care» handler om å behandle pasienter i felt over tid selv om alt jobber mot deg. Det er gjerne dårlige arbeidsforhold, ressursene er på et minimum og du må bruke det du har både av utstyr og kompetanse for å holde de skadde i live til de kan evakueres.
Evakuering kan være langt unna både i tid og distanse på grunn av kontinuerlige angrep av både droner og mer konvensjonelle våpen som begrenser bevegelsesfriheten.
Det er dette de øver på her, på det improviserte stabiliseringspunktet. I det som vanligvis er en kald og mørk betongkjeller har de etablert et behandlingspunkt med nok lys og varme til å utføre behandling på markører.
Bak fiendens linjer
Da han selv ble skadet, var det lang vei tilbake til trygghet og bedre behandlingsfasiliteter. Han var selv den ene av to medicer i laget, og begge ble skadet. Takket være god logistikk kom han seg ut samme dag, men langt fra alle er like heldige.
– Først fikk jeg rask behandling og smertestillende på stedet. Deretter ble jeg fraktet ut på firehjuling til et CCP (Casualty Care Point) der jeg fikk bedre behandling. Derfra ble jeg transportert med både bil og båt for å komme tilbake i tryggere områder. Det tok nesten en hel dag å forflytte seg litt over 30 kilometer fordi evakueringsrutene hele tiden overvåkes og angripes av droner, forteller han.
