Sist ut av Afghanistan
Da Stian Voldsund hørte det høye smellet og så den store skyen av røyk og sand stige opp på andre siden av rullebanen skjønte han hva som hadde skjedd.
– Det første jeg gjorde var å sende melding hjem til kjæresten min om at det hadde vært en eksplosjon og at jeg var OK. De neste timene kom hun ikke til å få tak i meg. Jeg forsto med en gang at sykehuset kom til å bli fylt opp av mange hardt skadde.
På kort tid måtte alle med en funksjon ved sykehuset møte opp for å ta imot skadde.
Slik beskriver Stian Voldsund (36), intensivsykepleieren fra Mo i Rana, øyeblikket da en selvmordsbomber fra IS sprengte seg selv i nærheten av feltsykehuset i Kabul.
Det var starten på noen intensive dager før soldatene måtte forlate landet.
Stian var en av de siste som reiste etter at Taliban overraskende tok kontroll over Afghanistans hovedstad i slutten av august.
Uvant klima
Nå sitter han hjemme i stua si i Trondheim og gjør seg klar til en ny nattevakt på intensivavdelingen ved St. Olavs hospital. Lukten av mat fyller leiligheten. I tillegg til å være intensivsykepleier har han de siste 13 årene vært i innsatsstyrke Heron i Sør-Hålogaland heimevernsdistrikt 14. I sanitetstroppen har han vært innom nesten alle rollene, nå er han troppssjef.
– Jeg er glad i å lage mat for å koble litt av, smiler Stian, i det han går for å ta en skinkestek ut av ovnen.
Han inviterer gjerne venner over på en god middag med en passende vin, men det ble det naturlig nok lite av i Kabul. Byen ligger på rundt 2000 meter over havet, og med over 40 grader på dagtid kreves tilvenning. Starten av oppholdet gikk til akklimatisering.
Lange dager
Stian var i Kabul i ti uker.
Kontingenten ble ganske mye kortere enn planlagt, men det var veldig innholdsrike uker.
I starten var det fokus på koronapasienter og smitteverntiltak, men sykdom ble gradvis erstattet av skudd- og sprengningsskader. Det toppet seg til slutt i masseskaden etter eksplosjonen.
– Til å begynne med hadde vi 12-timers skift, men etter eksplosjonen jobbet vi døgnet rundt, forklarer Stian.
I det alarmen gikk måtte Stian «skru på bryteren» og forberede seg på strømmen av skadde som snart kom til å komme.
– For å takle inntrykkene gikk jeg inn i en boble, og da var det jobben som telte. Følelser og refleksjoner visste jeg at det ble tid til senere, sier Stian.
Stian hadde sin faste plass på intensiven, og begynte etter eksplosjonen å trekke opp medikamenter og gjøre klart så mye som mulig for å spare tid når pasientene begynte å komme inn.
– Alle gjorde forberedelser og diskuterte hvordan vi skulle løse dette, hvor skulle vi legge ulike pasienter og hvordan vi skulle fordele oss.
– Jeg forberedte meg på det verste for å ikke bli oversvømt av inntrykk. Det er bedre å bli positivt overrasket, mener Stian.
Som med alle andre planer fungerte planen bare i en gitt periode.
– Etter hvert ble det mye improvisering, og vi var ikke forberedt på det antallet pasienter som kom inn. Både med tanke på bemanning og plass hadde vi for liten kapasitet, men man kan ikke dimensjonere for den type ting. Tross alt syns jeg det fungerte bra.
Nye utfordringer
Stian ønsket å dra til Kabul for å få faglige utfordringer, både medisinsk og militært.
– Skadene var mer typiske krigsskader enn de som kommer inn på St. Olavs. Det militærfaglige var skarpere og mer omfattende enn det vi har mulighet til å trene på i innsatsstyrken.
De første to ukene gikk stort sett til å gjøre seg kjent med rutinene og folket på intensivavdelingen.
– Samtidig prøvde jeg å venne meg til været. I begynnelsen var det rolig og vi hadde få pasienter, beskriver Stian.
På en intensivavdeling ligger det ofte kritisk syke pasienter. Noen kan også ha enkel eller multiorgansvikt. Disse pasientene trenger veldig tett oppfølging av intensivsykepleier og lege.
Intensivsykepleieren sin jobb er å følge opp pasienten med tanke på behandling som er bestemt av en lege. I tillegg er det viktig med overvåkning av pasienten for å fange opp endringer i status så tidlig som mulig.
– I den rolige perioden i starten på feltsykehuset møtte vi opp på morgenen, gikk gjennom sjekklistene og hadde intern trening og teammøter. Andre ganger var det fysisk trening eller skytebanetjeneste og lignende. Vi kom inn i en turnus, og da gikk dagene fort.
Jobbet døgnet rundt
– Det jeg forberedte meg mest på før jeg reiste var å behandle mange flere barn enn jeg er vant til. For min egen del så er en skade en skade, men hva som er grunnen til den er egentlig ikke så nøye. Men å ta vare på barn jobber jeg ikke like mye med det i det daglige.
På større sykehus, som St. Olavs hospital i Trondheim, er det vanligvis en egen barne-intensiv som tar seg av det meste av barn som kommer inn.
– I tillegg måtte jeg være innstilt på at jeg skulle til et krigsområde og være bevæpnet. Vi var jo bevæpnet for en grunn og i verste fall ble du bedt om å bruke våpenet eller så må du gjøre det på eget initiativ og da skal du kunne leve med avgjørelsene dine i ettertid.
Stillheten
I tiden før hjemreise var mye uklart. Skulle de rett til Norge? Skulle de dra med amerikanerne? Skulle de til Qatar først og så reise derfra til Norge? Spørsmålene var mange, svarene var få.
– De siste dagene var det en spent stemning og mye uklarheter rundt når og hvordan vi skulle dra.
Etter bombingen ble flyplassen stengt ned og det ble nesten en absurd stillhet da det ikke var noen fly, helikoptre eller biler som lagde lyd.
– Det var ingenting. Frem til bombingen var det fly, helikoptre og biler som evakuerte folk døgnet rundt fra over alt.
Ifølge etterretningen skulle det komme flere bombe- og rakettangrep mot leiren, og derfor ble de bedt om å holde seg mest mulig innendørs på sykehuset eller kasernen som var definert som bombeshelter.
De to siste dagene bodde de mer eller mindre inne på sykehuset. Det lå folk i gangene og de som jobbet på intensiven lå der inne. De jobbet tett med amerikanerne og merket godt på dem at de hadde mistet 13 av sine.
– Folk reagerte forskjellig. Noen var sinte, og andre var lei seg. Det var mange forskjellige følelser. Jeg var ikke spesielt redd, men det jeg fryktet mer enn at vi ble skadet inne på sykehuset var at IS skulle greie å sprenge rullebanen.
En lettelse å reise
Da de omsider var på vei ut av landet, var det ikke helt uten dramatikk.
– Det siste som skjedde før vi gikk ombord var at vi hørte alarmen for innkommende raketter og hørte C-RAMen til amerikanerne begynte å skyte. Det gikk fra veldig stille og fint til at vi fikk det travelt med å komme oss ombord. Ting gikk ganske fort og jeg fikk litt adrenalin.
– Da flyet tok av og vi kom såpass høyt opp at vi visste at nå er vi trygge, stengte kroppen litt ned. Lufta gikk ut av ballongen samtidig som vi følte glede. Den store lettelsen kom ikke før vi landet på Gardermoen.
Taliban hadde lovet å ikke forhindre utreise før 31. august, og derfor var lettelsen stor da de allierte soldatene rakk å reise før månedens slutt. Hva som kunne skjedd etterpå er det ingen som vet.
Bra oppfølging etter hjemkomst
Gjennom debriefing etter store påkjenninger blir man klar til å møte hverdagen igjen etter oppdrag i utlandet.
Det første han gjorde da de landet i Norge var å kontakte kjæresten. De fire neste dagene var det debriefing, både i grupper for de på intensiven, med andre og med crewet på flyet om at det ble litt travelt før take off. I tillegg fikk de oppfølging med psykolog og medisinsk sjekk.
– Det gjør det lettere å takle alle inntrykkene man får i et krigsområde. Vi fikk pratet godt ut sammen og så reiste jeg til Trondheim for å møte kjæresten. Da var vi sammen i en uke før jeg reiste nordover og besøkte mer familie, forklarer Stian.
I løpet av uka i Trondheim fikk han fortalt kjæresten alt.
– Da fikk hun også snakket ut med meg. Jeg kom også litt ut av boblen før jeg møtte resten av familien og venner som også hadde mange spørsmål.
Støtte hjemmefra
Både før, under og etter oppdraget fikk Stian god støtte hjemmefra.
– Kjæresten min sier at hun hadde blitt sur dersom jeg ikke hadde dratt. Hun har bestandig tenkt at hun vil reise ut med Leger uten grenser eller lignende, og hvis hun da hadde sagt nei til at jeg skulle reise hadde det blitt helt feil. Hun har støttet meg i det hele veien.
Moren, kjæresten og søsteren pratet mye sammen mens Stian var borte.
– Den tyngste biten for dem var nok de siste tre dagene da vi tok ned internettet vårt og ikke kunne kommunisere hjemover.
Nyhetsbyråene konkurrerte om å ha de mest hårete overskriftene, og Stian hadde ingen måter å kommunisere hjem at ting sto bra til. I en storby der mediene hadde tilgang til direktesendte bilder hadde de som var inne på sykehuset ingen kommunikasjonsmuligheter.
Kom sterkere ut av det
Etter at Stian kom hjem, arrangerte kompisene hans en liten overraskelsesfest der alle var samlet og de lagde mat og pratet.
– Jeg tror det var deres måte å sjekke at det sto bra til med meg og det var veldig trivelig.
Det er noen som får psykiske plager etter internasjonale operasjoner, og tidlig behandling er viktig. Å oppdage endringer i egen adferd selv er vanskelig, og derfor har Stian gitt beskjed til sine nærmeste at de må si fra dersom de oppdager noe.
– Selv føler jeg at jeg har kommet sterkere ut av dette, men man vet jo aldri, sier Stian.
Som troppssjef i innsatsstyrke Heron har oppholdet i Afghanistan gitt verdifull erfaring.
– Opplevelsene og erfaringene er jo absolutt relevante for det vi driver med i innsatsstyrken og spesielt sanitetstroppen. Det er erfaringer jeg kan dele videre med soldatene mine, påpeker Stian.
