Etterretnings­tjenesten

Regulering av Etterretningstjenesten

1. Forsvarets etterretningsdoktrine

   Doktrinen er ment å veilede i hvordan etterretningspersonell skal tenke,
   ikke til å være en oppslagsbok i felt. Rådene og prosessene som beskrives i
   doktrinen, må fremdeles tilpasses de ulike etterretningsmiljøene. Doktrinen
   beskriver først og fremst faktorer som må vurderes og operasjonaliseres,
   og gir få fasitsvar.

   Forsvarets etterretningsdoktrine skaper et felles begrepsapparat i
   etterretningsmiljøet i Forsvaret og et felles grunnlag for hvordan
   etterretningsarbeidet skal utføres.

   Alle som ønsker økt innsikt i etterretning, oppfordres til å lese doktrinen for å bedre forstå etterretningsprofesjonen og etterretningsprodukter.

   • Last ned Forsvarets etterretningsdoktrine her (pdf, 10 mb)
2. Lov om Etterretningstjenesten

   Etterretningstjenesten er Norges sivile og militære utenlandsetterretningstjeneste. Etterretningstjenestens rettslige rammer følger av ny lov om Etterretningstjenesten av 19. juni 2020 (e-loven). Den erstatter e-loven fra 1998, samt instruks om Etterretningstjenesten. Loven omfatter Etterretningstjenestens formål, oppgaver, overordnede styringsmekanismer, metoder, nasjonalt og internasjonalt samarbeid, informasjonsutveksling, behandling av personopplysninger m.m.

   Hovedformålet med norsk utenlandsetterretning er å bidra til å beskytte Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser. For dette formålet skal Etterretningstjenesten innhente og analysere informasjon om utenlandske militære og sivile trusler og andre utenlandske forhold. Spennet i hvilke oppgaver Etterretningstjenesten løser er stort, og varierer avhengig av den til enhver tid gjeldende situasjon. Oppgavene kan sammenfattes slik:

   1. trusler mot statssikkerheten i Norge,
   2. alvorlige trusler mot norske interesser i utlandet,
   3. alvorlige trusler mot samfunnssikkerheten i Norge,
   4. forhold av prioritert utenriks-, forsvars- eller sikkerhetspolitisk interesse, og
   5. forhold av betydning for planlegging og gjennomføring av nasjonale eller internasjonale militære operasjoner.
       

   E-loven angir også hva Etterretningstjenesten ikke kan gjøre. En sentral begrensning er at det som hovedregel ikke skal benyttes innhentingsmetoder overfor personer i Norge. Videre skal ikke Etterretningstjenesten innhente informasjon for politiformål eller drive med såkalt industrispionasje. Loven verner også enkelte yrkesgrupper gjennom et såkalt betroelsesvern, som innebærer at Etterretningstjenesten som utgangspunkt ikke kan behandle fortrolig kommunikasjon med f.eks. advokater og helsepersonell, samt opplysninger som kan avsløre hvem som er kilde til en journalist. Samlet skal begrensningene bidra til å ivareta tilliten til Etterretningstjenesten.

   E-loven angir rammene for etablering av nasjonalt og internasjonalt samarbeid, og pålegger Etterretningstjenesten å samarbeide med nasjonale myndigheter om grenseoverskridende trusler, forsvar mot og håndtering av alvorlige hendelser i det digitale rom og andre prioriterte saksområder. I dag samarbeider Etterretningstjenesten blant annet med PST og NSM på disse områdene. Kongen i statsråd vedtok 13. oktober 2006 instruks om samarbeid mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Instruksen er gitt for å fremme samarbeidet mellom tjenestene, for å sikre at de samlede ressursene til tjenestene effektivt kan møte aktuelle trusler og sikkerhetsutfordringer, at tjenestene er koordinert og samordnet, og at ansvarsforholdene mellom tjenestene skal være klare.

   Etterretningstjenestens virksomhet kontrolleres av Stortingets kontrollutvalg for etteretning- overvåkings- og sikkerhetstjeneste, EOS-utvalget. Utvalget skal ivareta den enkeltes rettssikkerhet og påse at tjenesten holder seg innenfor lovens rammer. EOS-utvalgets kontroll er hjemlet i lov om kontroll med etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-kontrolloven) av 3. februar 1995.