– Glad for at det var gammel russisk ammunisjon
Den første kulen bommet. Det gjorde ikke den andre. Hallgeir Mikalsen var første norske soldat som ble såret i Afghanistan. Nå kjører han rundt på en motorsykkel oppkalt etter han som skjøt.
«Det er som å slå på en jernstang. Det er en kjempehøy, kraftig jernlyd. Også er den borte. Samtidig så er det et sus. Et sus som ikke er et sus, men som faktisk blir støy når det går gjennom lufta. Ekkelt.»
Dette er sånn Hallgeir Mikalsen beskriver det første skuddet. Det som bommet. Det neste skuddet traff. Og ga ham en plass i historien som den første norske soldaten som ble såret i Afghanistan.
– Da jeg fikk det andre skuddet, tenkte jeg ikke på det første skuddet i det hele tatt. Men hadde det truffet 10 centimeter lenger mot høyre, så hadde det truffet hodet. Da hadde jeg vært steindød.
Kule nummer 2 traff i ryggen. Et lite inngangssår. Men på vei ut tok den med seg halve leveren og et par ribbein. Og det er her den russiske ammunisjonen kommer inn i bildet:
Kulen som traff Mikalsen, var russisk, og av en type som ble mye brukt i kalasjnikov-er. Et automatgevær sovjeterne brukte særlig i årene 1950–1970. En kalasjnikov er ikke spesielt treffsikker over 500 meter. Det hjalp ikke Mikalsen. Han sto bare 30 meter unna han som skjøt.
– Den gikk rett inn, og rett ut, tok bare med seg litt på veien. Men hadde mantelen vært av en annen type, så hadde den utvidet seg mer inni kroppen, og da hadde jeg aldri overlevd. Så jeg er på en måte glad for at russerne var i Afghanistan før vi kom.
Skulle bygge skoler
La oss spole tilbake til tre måneder før skuddet. Til februar 2003. Hallgeir har akkurat kommet til Afghanistan. Til Bagram nord for Kabul. Han jobber med logistikk i Forsvaret. Og er en del av et team som heter CIMIC, en engelsk forkortelse for sivil-militært samarbeid. Teamet hans skal bidra med å støtte lokalbefolkningen i Afghanistan. De skal reise rundt og kartlegge behovet for vann og skole, og for helsetjenester.
De møter et rigid system, og ting tar tid. Men for Hallgeir føles dette som meningsfullt arbeid:
– Gutta fikk skole, jentene fikk ikke. Jenter var jo ikke verdt noe som helst. Og dette fanget min interesse. Å få tilrettelegge for at jentene fikk skolegang. Dette ønsket vi å gjøre, vi måtte hjelpe dem.
Han forteller om et møte på en skole der lærerne tok av burkaene da de kom innendørs, og gikk i sine vanlige klær. Det gjorde inntrykk.
Når vi får spørsmålet sånn i ettertid om det var verdt det, så tenker jeg på svarene jeg får når jeg har snakket med afghanske jenter: «Vi har faktisk hatt 18 år med fred, vi har fått lov å starte på skole, vi har fått lov til å få en utdannelse», sier de. Da tenker jeg: «Ja, vi gjorde en forskjell».
Raskt etter ankomst til Afghanistan flytter Hallgeir og teamet hans seg til Mir Basha Kot, et lite område rett utenfor Kabul. De gjennomfører mange kartleggingsoppdrag de neste månedene og er mye på farten.
– Vi stolte på ham
Vinteren glir over i vår. På kalenderen står det tirsdag 13. mai 2003. Hallgeir og makkeren hans, Geir Ove, skal møte en general fra Nordalliansen i Afghanistan for å se hva de kan bidra med overfor lokalsamfunnet der han holder til. De er fire stykker pluss tolk som setter seg i bilen for å kjøre til møtet. Langs veien hilser folk på dem, ungene vinker.
Når de kommer til møtestedet, er det helt stille.
Alt var som vanlig, men det var stille. Og det var litt merkelig.
Hallgeir Mikalsen før møtet som skulle endre livet hans. I Afghanistan 13. mai 2003.
– Det var ingen folk der, foruten to små gutter som kom med radio og ville at vi skulle høre på den. Alt var som vanlig, men det var stille. Og det var litt merkelig.
Hallgeir og makkeren hadde avtalt møtet med generalen via hans livvakt, Ibrahim, et par dager i forveien.
De treffer på Ibrahim før møtet. Han kommer gående mot dem og hilser før han går opp på et av de nærmeste takene. Han vinker til dem og smiler.
De vinker tilbake, er helt rolige. De stoler på ham.
Som å få en knyttneve i ryggen
Plutselig hopper Ibrahim ned fra taket. Går ned i skuddstilling. Fra 30 meters avstand fyrer han av et skudd mot de norske soldatene. Og det er dette skuddet Hallgeir hører.
Han rekker så vidt å snu seg og gripe etter våpenet så kjenner han det neste skuddet. Midt i ryggen.
Lever med smerter hver dag
Nå er det gått 18 år siden skuddet traff, det som delte både leveren og livet hans i to. Et «før» og et «etter».
Hallgeir lever med smerter hver dag. Han mangler en lunge. Har store skader i mellomgulvet. Det er vondt å sitte for lenge av gangen. Han liker ikke å være i små rom uten vinduer. Han hater kjøpesentre og trange byrom. Men han lever.
– Ibrahim satt i skytestilling. Han hadde oss som mål. Han skulle ta livet vårt. Men han bomma med det første. Han traff på det andre, og det tredje skuddet. Men ikke godt nok. Vi overlevde. Det er den historien jeg lever for å fortelle.
Det som har reddet ham, er at han fikk komme tilbake til Forsvaret. Her har han hatt forskjellige typer stillinger. Han har jobbet i Hærens styrker som protokolloffiser, og i Forsvarets logistikkorganisasjon som saksbehandler. Forsvaret hadde ikke deltidsstillinger for militært personell.
Helsen til Mikalsen er av en sånn art at han ikke klarer å gjennomføre pålagte krav i militære stillinger, som for eksempel fysisk test. Men han har opplevd at Forsvaret har tilrettelagt for ham med oppgaver og stillingsprosent tilsvarende det han har kunnet få til. Innimellom operasjoner og opptreningsperioder.
Kom deg ut av stolen
Mikalsen har også engasjert seg i veteransaken, og er med Styret i SIOPS – veteranavdelingen for skadde. Han holder en rekke foredrag på fritiden. Et tema han er opptatt av, er hvor viktig det er å selv ta tak i egen situasjon:
– Det å komme seg ut av stolen og bidra i samfunnet. Komme seg ut og delta på den måten du klarer. Det er viktig, slår han fast.
Når avisoverskriftene rapporter om «skade etter skudd», «overlevde etter skyting» er det lett å tenke at det var nære på, men at han eller hun overlevde. Men én ting er å overleve skuddet. Du skal overleve alle dagene etterpå også. Gjennom opp- og nedturer. Og særlig det siste kan det være mange av. For det er ikke sånn at du skrives ut fra sykehuset og erklæres 100 prosent frisk.
Mikalsen har talt timene han var til behandling. Nesten 1000 behandlingstimer hos fysioterapeut og psykolog. Fra 2003 og fram til 2017. Og 320 ganger på sykehuskonsultasjon.
Han har vært gjennom 9 operasjoner, 27 elektrokonverteringer og 4 andre inngrep på grunn av hjerteflimmer. Han har hatt hjertesvikt, brokk og tarmslyng.
Han tenkte flere ganger på å gi opp. Heldigvis har han tenkt enda flere ganger på å holde ut.
– Sykkelen er terapien min
På telefonen sin har Hallgeir et bakgrunnsbilde. Det er et bilde av «Ibrahim», motorsykkelen hans.
Ibrahim er svart i lakken og blank i krommen. Det er en Harley Davidson med mange kubikk og etter hvert lang fartstid i skroget. Hallgeir har kalt opp sykkelen sin etter han som skjøt.
Den kan han dra på turer med, den kan han glemme smerten med.
– Den er snart ikke salgbar ,for den har gått så langt, men det er terapien min. Jeg har vært hos psykolog, vært hos en masse sånne ting, men sykkelen er viktig. Ibrahim var den som skjøt meg, og han tok meg ikke. Jeg overlevde. Hadde jeg vært dau, så hadde jeg ikke hatt motorsykkel.
–– –– ––
Hallgeir er en av stemmene du hører i podkasten vår «Historien om: Afghanistan». Hør Hallgeir fortelle sin egen historie og møt Frode Ommundsen som skulle passe på sikkerheten i en hektisk og kaotisk by, mens afghanerne avholdt Loja Jirga. En afghansk versjon av Eidsvoll 1814. Du får også møte Sjeiken. Eller sporene etter ham.
