Norges dramatiske Balkan-innsats samlet mellom to permer

Mandag 12. desember 2022 lanserte Forsvaret høgskole boken «Krig i Europa: Forsvaret på Balkan, 1992–2005». Dette er den første samlede, forskningsbaserte fremstillingen av Forsvarets engasjement på Balkan, fra tiden som fredsbevarere i FNs tjeneste til krig under NATOs ledelse.

Allerede uken før fikk forsvarssjef Eirik Kristoffersen overrakt den ferske boken.

– Dette er et viktig forskningsarbeid som gir anerkjennelse til de mer enn 12 000 norske soldatene som har tjenestegjort på Balkan, sier Kristoffersen. Han fremhever at det er viktig å ta vare på historien.

– Vi må ikke glemme at det har vært flere kriger i Europa i nyere tid, sier forsvarssjefen.

– Denne boken er et godt eksempel på at vi har et dyktig akademisk miljø ved Forsvarets høgskole som kan forske på Forsvarets historie og militære operasjoner.

Et kjempeprosjekt

Forskerne bak bok og forskning er Håkon Lunde Saxi, førsteamanuensis ved Seksjon for militærstrategi og fellesoperasjoner ved Stabsskolen, og Martin Lau Slåtten, forsker ved Senter for sivil-militære relasjoner ved Institutt for forsvarsstudier.

– Hva var bakgrunnen for at dere ville skrive denne boken?

– Vi har begge en inderlig interesse for både norsk forsvarshistorie og internasjonal politikk, så da Forsvarets veterantjeneste tok kontakt og antydet at de kunne være interessert i å finansiere et forskningsprosjekt om «Balkan-perioden» i norsk forsvarshistorie, var det ingen tvil om at dette var noe vi ville gjøre, sier Martin Lau Slåtten.

– Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg kanskje at vi var noe unge og overmodige da vi startet på dette. Det har vært en ordentlig gravejobb, med et tjuetalls arkiver og mange tusen dokumenter å lese gjennom. Men nå, 672 sider senere, føles det veldig riktig.

Derfor bidro Norge på Balkan

– Hvorfor ble norske soldater sendt til Balkan, hva gjorde de der, og hva opplevde de

– Dette hadde nok mer å gjøre med Norge enn med Balkan. Særlig tre underliggende strømninger i norsk politikk og politisk kultur har påvirket beslutningene om at norske soldater skulle sendes til Balkan. Vi kaller dem for «FN-linjen», «NATO-linjen» og «engasjementspolitikken», sier Håkon Lunde Saxi. Han utdyper at i tillegg ble Norges nasjonale egeninteresse forsterket av Balkan-regionens geografiske nærhet – det var «Krig i Europa».

– For norske politikere og beslutningstagere var det viktig å bidra til å bygge en ny og bedre verdensorden etter den kalde krigen. Videre opplevde man det også som nødvendig å delta substansielt i de NATO-ledede operasjonene for å sikre Norges anseelse i alliansen. Dessuten var Balkan også viktig for nasjonens selvbilde og selvoppfatning som en «fredsnasjon». Og til slutt var man i Norge i perioder oppriktig bekymret for at krigene på Balkan kunne spre seg og destabilisere store deler av Europa.

Slik har Balkan preget Forsvaret

– Hva har Balkan-bidragene betydd for det norske forsvaret, og har det påvirket involvering i internasjonale operasjoner etterpå?

– For Forsvaret var Balkan en gradvis modningsprosess rundt det å være ute. Det tok noen år, men etter hvert skjønte Forsvaret at å delta med kampavdelinger i NATO-operasjoner med fredsopprettende mandater, fordret helt andre strukturer og ressurser enn det man tidligere hadde avsatt til internasjonale operasjoner. Forsvaret skulle helst være klare før det smalt, og ikke mange måneder senere. Libya i 2011 er i så måte et godt eksempel på hva man har beveget seg mot, sier Slåtten.

– Det vi kaller en «gripbarhetsideologi» bredte om seg i Forsvaret fra rundt år 2002. Lars J. Sølvberg, Generalinspektør i Hæren, lanserte i 2003 «Operasjon Jupiter», en generalplan om å gjøre Hæren mer gripbar. Altså en tilstand hvor Hæren sto beredt, klar til å gripes og raskt settes inn der det var behov for den. En gripbar hær serverte imidlertid ikke vafler eller arrangerte multietniske rockekonserter, men den kunne gjerne være utrykningsstyrke for KFORs sjef.

– Den norske utrykningsstyrken som i 2003 ble sendt til Kosovo, var ment å være et utstillingsvindu for denne nye politikken. Det er et godt eksempel på hvordan det hjemlige og internasjonale mot slutten av «Balkan-perioden» begynner å gripe inn i hverandre, mener Slåtten.

Slik har Balkan formet NATO

– Hvordan har krigen og de militære operasjonene på Balkan formet NATO?

– Balkan-intervensjonene var av svært stor betydning for NATOs utvikling etter den kalde krigen. Det var på Balkan i 1990-årene at NATO først begynte å påta seg oppgaver som en regional – og etter hvert også global – sikkerhetsorganisasjon. Frem til da hadde NATO være en nesten rendyrket forsvarsallianse i Europa og Nord-Amerika. Nettopp derfor mente mange at NATO ville svinne hen om alliansen ikke påtok seg nye oppgaver «out of area». Det gjorde alliansen på Balkan, sier Saxi.

– Det var bombingen av de bosniske serberne i august 1995 og innsettingen av en NATO-ledet fredsopprettende styrke i Bosnia-Hercegovina i desember 1995 som ble gjennombruddet for NATO som noe mer enn en transatlantisk forsvarsallianse. Kosovokrigen i 1999 og deployeringen av den NATO-ledede KFOR-styrken til Kosovo styrket ytterligere alliansens rolle som sikkerhetsorganisasjon. Disse operasjonene banet på mange måter veien for den rollen som alliansen påtok seg i Afghanistan i 2003, da NATO tok over ledelsen av ISAF-styrken. Så hører det med til bildet at NATO siden 2014 har vendt tilbake til sin kjerneoppgave – kollektivt forsvar av alliansens medlemsland i Europa. Men alliansen har likevel beholdt en rolle som sikkerhetsorganisasjon på Balkan, for eksempel i Kosovo.

Balkan i dag

– Hvordan ser dere på dagens situasjon og fremtiden for landene på Balkan?

– Landene i det tidligere Jugoslavia er i dag forholdvis fredelig, i hovedsak preget av euro-atlantisk integrasjon og noenlunde demokratiske regimer, men regionen har likevel store utfordringer. Samfunnene sliter generelt med høy arbeidsledighet, korrupsjon, fraflytting og dårlig styresett, sier Saxi.

– I Bosnia-Hercegovina knaker det i Dayton-avtalens statsstrukturer, og separatismen i Republika Srpska blir stadig mer uttalt. En rekke land anerkjenner ikke Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom Kosovo og Serbia er svært anspent. Til sist har Russland de siste årene stadig blitt en viktigere aktør på Balkan, som støttespiller for krefter i området som ikke ønsker euro-atlantisk integrasjon. Det er selvsagt helt umulig å spå, men utviklingen går på mange områder i feil retning. Dette er en region i Europa som vi derfor bør være oppmerksomme på.

Slik jobbet de med boken

– Hvordan har dere fordelt arbeidet med boken mellom dere?

– De første seks kapitlene skrev vi i tett samarbeid. I de siste fire fordelte vi kapitlene noe mer mellom oss, men også der har vi begge skrevet litt om hverandre. Martin har hatt uovertruffen føring på innsamling, systematisering og historisk bruk av primærkildemateriale fra offentlige arkiver. Mens jeg nok har tatt et hovedansvar for å plassere materialet inn i en videre norsk og internasjonal sikkerhets- og forsvarspolitisk ramme, sier Saxi.

– Har dere møtt noen utfordringer i arbeidet?

– Ikke egentlig. Men vi ble nok tidlig oppmerksomme på at vi burde være litt forsiktig med å stole blindt på alt vi hørte, sier Martin Lau Slåtten.

– Det verserer mange omtrentlige historier om «Balkan-perioden» der ute. Noen av disse har også blitt brukt aktivt av miljøer med et ønske om omlegging av det ene eller det andre. Hvis man bare baserer historieskrivningen på intervjuer, risikerer man uforvarende å bli et mikrofonstativ for andres agendaer. Da kan man ende opp med teleologisk historieskrivning – altså at utviklingen styrer mot et uunngåelig mål, for eksempel omstilling. Det kan se elegant ut å samle alle trådene sånn, men det er ikke god kildekritikk, forteller Slåtten.

– Intervjuer kan derimot være gode til å samle inn det vi historikere kaller for «protokollopplysninger», det vil si spørsmål om «når, hvor, hvem» og den slags. Likevel er det sånn at man på taktisk og subtaktisk nivå gjerne må gjøre intervjuer for å kunne beskrive hverdagslivet. Soldatene i felt der ute skriver ikke nødvendigvis rapporter hjem til Norge. Det har vært en viktig lærdom, sier Slåtten.

Derfor forsket de på Balkan

– Hvorfor er historiefaglig forskning på veteranfeltet viktig?

– For det første er det en viktig form for anerkjennelse. Forskningen er selvfølgelig fri og uavhengig, men det at Forsvaret velger å bevilge penger til prosjekter som dette, viser at man tar veteranenes erfaringer som viktige historiske aktører på stort alvor, sier Slåtten og avslutter:

– Dernest kan historiske grunnlagsstudier av denne typen informere spørsmålsstillingen og gi historisk dybde til forklaringsmodellene som brukes i den mer anvendte veteranforskningen. Ved Institutt for forsvarsstudier har vi nå etablert et eget veteranforskningsprogram for å styrke denne viktige satsingen.