klarering-1920

Barna var i livsfare uten å vite det

Lagfører Stian Woll er på oppdrag i Afghanistan sammen med ruteklareringstroppen, for å klarere et område for veibomber. Han ser afghanske barn som gjeter dyr 400 meter unna. Plutselig beveger barna seg i retning mot Woll. Med strak kurs for veibombene. 

Faryab-provinsen, 2012: Dagen starter som en helt vanlig dag for Woll og troppen hans. De er ute på oppdrag, med det som kalles ruteklarering. Det vil si søke etter og uskadeliggjøre veibomber langs veien, foran egne, allierte og lokale styrker i Faryab-provinsen.

De befinner seg vest for Meymaneh når de får melding om en eller flere improviserte sprengladninger ved en av landsbyene nordvest for Almar. 

– Da vi kom frem, ble vi oppmerksomme på to barn omtrent 400 meter unna. De gjetet dyr. Plutselig beveget de seg mot oss, på vei rett inn i det området hvor vi hadde fått melding om at det lå improviserte sprengladninger, forteller Stian Woll.

Aldri et alternativ å se på at barna løp rett på

Woll og de andre i laget hans roper til de to barna. De prøver å fange oppmerksomheten deres. Verken tilrop, tegn og signaler på avstand nytter. De må handle raskt.

– Det å stå å se på at disse barna skulle gå rett på eksplosivene var aldri et alternativ, sier Woll.

Han får øyekontakt med skytteren i laget. Så løper han gjennom området hvor sprengladningene skal være gravd ned, uten å vite sikkert akkurat hvor de ligger. For å få barna til å stanse. Han sender dem i motsatt retning.

Så begynner den nervepirrende klareringen tilbake til kjøretøyet. Troppen fortsetter oppdraget.

Unngikk bomber med liten margin

De søker gjennom området barna hadde kursen mot, og der Stian hadde krysset. Det viser seg at lagfører Woll, kun med en liten margin, har unngått  veibomber som lå nedgravd i bakken. De blir sprengt på stedet.

– Det var uklart hva opprørerne ville oppnå med plasseringen av veibombene. Men dersom vi hadde stått stille og sett på at disse barna gikk på eksplosivene,  kunne det blitt brukt som propaganda mot oss, rettet mot lokalbefolkningen, sier Woll, og legger til: 

– Dette kunne gjort de resterende operasjonene i området betydelig mer krevende for oss.

Kjente prosedyrer er ikke alltid tilstrekkelig

Woll forteller at hele troppen var forberedt på at slike episoder kunne oppstå. Han trekker fram apparatet rundt soldatene:

– Mange har bidratt til at troppen var så god som den var. Holdningene til hva du var villig til å ta risiko for, handler også om gode forberedelser. I en situasjon hvor de kjente prosedyrene ikke er tilstrekkelige, gir likevel grundige forberedelser oss den nødvendige selvtilliten for å kunne håndtere dette slik vi gjorde, forteller lagføreren. 

Han trekker også frem sin tidligere sjef, oberstløytnant Alejandro Osorio, og hans fokus på grundighet og troen på den enkelte over tid, og understreker at det er en viktig faktor for at oppdraget ble løst og at alle kom hjem.

Mot - utover det som kreves

Stian Woll tjenestegjør til daglig i Trenregimentet i Hæren på Bardufoss. Her jobber han med miljøvern og miljøsikkerhet. Han bor i Tromsø sammen med kona Michelle, og sønnen Sebastian.

Den 8. mai er han i Oslo for å ta i mot Forsvarets innsatsmedalje for denne hendelsen, som skjedde en høstdag i 2012, i Faryab-provinsen i Afghanistan.

Forsvarets innsatsmedalje blir delt ut til norsk eller utenlandsk personell som har deltatt i spesielle operasjoner eller kamphandlinger. Mottakerne må ha utmerket seg ved tapperhet,  og mot utover hva som normalt kreves.

Mottar medalje på vegne av hele troppen

Selv om det er Woll som mottar innsatsmedaljen, vil han gjerne dele anerkjennelsen med både troppen sin, HQCS-kompaniet og hele stormingeniørmiljøet.

Han peker på den treningen, utdanningen og de verdiene hos hver enkelt soldat som gir både vilje og evne til å løse oppdrag.

–  Å løpe ut til og snu de barna handler for meg om lederskap, og tilliten til at hver og en av oss var fokusert på det som måtte gjøres for at det skulle gå bra. Det var tilfeldig at det var meg, sier Woll.

– Jeg håper at mange er med meg i å kjenne på anerkjennelsen den flotte medaljen gir. Jeg er stolt av jobben vi alle gjorde, sammen, sier en ydmyk medaljemottaker.