Eksotisk jobbsjanse: – Jeg er heldig som får være her
Hva tenker du om nordlys og mørketid, ishav-stemning og sterkt samhold? Nå er verdens mest eksotiske jobb ledig. – Dette har gitt meg mer enn jeg hadde trodd var mulig, sier en som har hatt jobben før.
«Har du lyst til å jobbe på et eksotisk sted?»
Ordene gled over et bilde av vill og sjelden natur. Renholder Nina Elisabeth Knutsen satt på jobb og scrollet, da ordene fra annonsen traff henne.
Knutsen har jobbet på Drammen sykehus i tjue år, og er fagansvarlig innen renhold. Nå var tiden moden for å gjøre noe annet. Hun sendte inn en søknad, og krysset fingrene.
– Jeg er jo en voksen dame som ikke har vært på jobbintervju på tjue år.
Men det gikk bra. Knutsen fikk jobben. Barna hennes, tvillinger på 26 år, støttet beslutningen: «Nå har du gjort så mye for oss, så nå er det din tur», var beskjeden.
– «Er dette mulig?»
Da høsten satte inn i fjor pakket Knutsen kofferten, og gikk ombord i Forsvarets Hercules-fly på Gardermoen. Det går ikke vanlige passasjerfly til Jan Mayen, landingsforholdene er så utfordrende.
Etter et par timer åpnet flydøren seg:
– Da så jeg alt det grønne, masse mose, fjellene og vulkanen Beerenberg. Jeg har aldri gått i så dyp mose. Det var ingen trær der. Og de eneste dyrene på øya var fugler.
Det er de ansatte selv som drifter flyplassen, på Jan Mayen. Rullebanen er gruslagt, og flytårnet er bemannet kun når været tillater fly å lande. Det er for tiden nitten beboere og ansatte på øya. De bor og jobber i gamle bygninger fra 60-tallet som er stroppet fast i grunnen med vaiere for å tåle de sterke stormene.
Forsvaret på Jan Mayen
- Oppdrag: Sikre norsk tilstedeværelse, suverenitet og drift av stasjonen.
- Bemanning: Ca. 17 ansatte, samt 2 fra meteorologisk institutt.
- Geografisk beliggenhet: Øya ligger i Norskehavet 1000 km fra fastlandet, nærmere Grønland og Island.
- Historie: Meteorologisk institutt etablerte en værstasjon her i 1921. I 1929 erklærte Norge formelt øya som norsk territorium.
Ishavsstemning og stolthet
Der Knutsen fulgte et øyeblikks innfall, hadde Marius Gjerde hørt om øya siden barndommen.
– Innflygingen glemmer jeg aldri. De mektige, snødekte vulkankratrene. Jeg satt og gliste mens jeg kikket ut av de små luftelukene i Hercules-flyet.
Gjerde jobber som maskinist på Jan Mayen. Han holder blant annet systemene som lager strøm og vann i gang. Livsnødvendige systemer på en øy som befinner seg 1000 kilometer unna nærmeste offentlige vannverk eller strømnett. I tillegg passer han på andre tekniske systemer for drivstoff og trykkluft.
Gjerde hadde allerede rukket å være på Jan Mayen en sommer før han søkte seg dit på ny, og var kjent med både øya, klimaet og det tette fellesskapet.
Nytt på denne kontingenten var byggeprosjektet som pågår parallelt med den daglige driften av stasjonen. De gamle bygningene fra 1960- tallet skal erstattes av moderne, solide og mer funksjonelle bygg. Derfor er entreprenørselskapet Hæhre Arctic også til stede på øya med flere håndverkere. Det setter ekstra press på alle driftssystemene som finnes der ute.
Pionerånd og en dæsj kreativitet
Gjerde beskriver hverdagen som en blanding av pionerånd og godt gammeldags ingeniørarbeid. Med en liten dæsj kreativitet.
– Vi må holde strøm- og vannproduksjonen i gang. Det er masse teknisk utstyr her ute som begynner å bli litt slitt. Vi må tenke mer langsiktig, så systemene holder ut sin planlagte levetid, forteller Gjerde.
Det må ofte litt lure og utypiske løsninger til for å løse utfordringer som dukker opp. Gjerde må også tenke kreativt når han er utenfor stasjonen og fikser på ting:
– Det kan hende jeg må spenne på meg skia og gå for å fikse et aggregat. Utenfor stasjonen har vi ikke mobildekning, så da kan jeg ikke bare google problemet. Da må jeg stole på kunnskapen jeg har og planleggingen vi har gjort på forhånd. Det gjør det ekstra givende når du får ting til å fungere, sier han.
Samholdet som bærer alt
Kreativ må også sykepleier Trude Kristin Elstad være. Til vanlig jobber hun ved Universitetssykehuset i Nord- Norge, på operasjonsavdelingen i Narvik. På Jan Mayen favner oppgavene hennes bredere enn hun er vant til. I stillingsutlysningen til jobben som sykepleier står det at oppgavene er å organisere, lede og administrere helsetjenesten ved stasjonen.
– Det betyr for eksempel å holde sykestuen oppdatert med utstyr, og bestille inn det som må etterfylles, sier Elstad.
I tillegg gir den ekstraordinære byggevirksomheten på øya et ekstra fokus på HMS og beredskap:
– Det arbeidet som entreprenørselskapet her oppe utfører er ikke helt uten faremomenter. Alt kan skje. Så vi er litt fremme i skoene, for å være klare for det som eventuelt måtte komme, sier Elstad.
Derfor er de også to sykepleiere på Jan Mayen i vinter, mot normalt bare en. Denne doblingen vil også videreføres så lenge byggeperioden varer.
«Dit må jeg reise en dag»
Elstad har i likhet med Gjerde vokst opp med vissheten om at det langt ute i havet finnes en øy som Jan Mayen. En gammel onkel av hennes mor tjenestegjorde på øya under 2. verdenskrig, og som liten satt Elstad storøyd og hørte på ham:
– Jeg husker øynene hans da han fortalte. «Dit må jeg reise», tenkte jeg. Men du kan ikke bare reise ut hit på egenhånd, du må ha et oppdrag.
Ga mannen en ukes betenkningstid
Og oppdraget fantes – jobb på Jan Mayen som sykepleier. Allerede for flere år siden vurderte Elstad å søke seg ut. Men så skjedde livet. Men etter noen år dukket det igjen opp en annonse for jobb på øya:
– Mannen min sa først «nei». Han fikk en ukes betenkningstid. Så sa han «Søk du. De er dumme om de ikke tar deg.»
– Har gitt meg vanvittig mye mer enn jeg trodde
Elstads første møte med øya i høst innfridde både ventetid og forventninger. Hun snakker om samhold. Om å være omgitt av folk som tar ansvar, både faglig og sosialt. Om naturen, ville værkrefter, svart fjell og magisk lys. Hun trekker også fram at tradisjoner betyr mye på et sånt sted. Bingo, quiz, bursdagsfeiringer, fakkeltog i ruskevær på lille julaften.
– Noen må holde i de tingene. Det er det som gjør at dette ikke bare blir en jobb, men et hjem, slår hun fast.
– Jeg tenker at jeg er heldig
– Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er at jeg er heldig som får være her.
Han som sier dette er sjefen til både Elstad, Gjerde og Knutsen. Oberstløytnant Jo Ivar Løvseth er stasjonssjef og eneste militært ansatte på øya. Selv om stasjonen drives av Forsvaret, og alle, med unntak av to, er ansatt og lønnet av Cyberforsvaret. De to andre er ansatt av Meteorologisk institutt, men regnes som en del av kontingenten.
Løvseth har 36 år i Forsvaret bak seg. Han har god erfaring med å tjenestegjøre i kalde strøk. Likevel er det også, ifølge ham, noe spesielt med å bo og jobbe på Jan Mayen.
– Jeg har veldig respekt for det som ligger i å ha overordnet ansvar for 18 andre på et så isolert sted som dette. Det er krevende og genererer en stor porsjon tankevirksomhet i hverdagen, sier han.
Krevende, men også en unik mulighet
– Sikkerhet og omsorg for folkene mine er det viktigste. Her går jobb og fritid litt hånd i hånd. Vi må fungere – både faglig og menneskelig.
Oppdraget de har på øya favner bredt: Drift av stasjonen, infrastruktur og flystripe, støtte til forskning, værvarsling og byggeprosjekt – og tilrettelegging for militær aktivitet.
Løvseth er tydelig på at det er krevende, men også en unik mulighet til å lede i «utkant-Norge».
– Gjennom alle mine 36 år i Forsvaret har jeg alltid hatt lyst til å gå på jobb. Her oppe forsterkes det. Selv om vi bor tett på hverandre, gleder jeg meg hver morgen til å se de flotte folka jeg jobber sammen med, rundt frokostbordet.
Skal hjem og forhandle
Nå våres det på Jan Mayen. Snøen smelter, grønn mose titter fram, og fuglene gjør seg klare for en ny hekkesesong. Personellet på Forsvarets stasjon på øya har sine egne faste forberedelser. De vet at vår og høst betyr hjemreise for noen, og velkomst for andre.
På Jan Mayen består kontingentene ofte av en blanding av ferskinger og gamle travere. «Ishavsboms», kaller de seg gjerne, de som har vært der ute før.
Verken Gjerde, Elstad eller Knutsen kan utelukke at de er ferdige med å drømme seg ut til Ishavet og Jan Mayen for godt.
Knutsen har allerede forberedt tvillingene sine på at dette kanskje ikke blir siste gang.
– Og jeg skal hjem og forhandle hjemme, sier Elstad, og ler.
– Planen er å trives hjemme. Og etablere seg med hus og kone. Men suget etter ishavet kan bli stort, så kanskje det blir en plan B, sier Gjerde.
Må venne seg til lyden av biltrafikk
De gleder seg til å komme hjem til det kjente og kjære, men innrømmer at øya har satt sine spor:
– Biltrafikken, den må jeg nok venne meg til igjen, sier Knutsen, og fortsetter:
– Og jeg kommer til å savne å sitte sammen i det varme utendørsbassenget og se nordlyset danse på himmelen.
– Jeg tar med meg hjem mye mer enn bagasjen jeg kom opp med, sier Elstad.
Gjerde trekker frem både samholdet og de faglige utfordringene han har klart å løse:
– Jeg drar hjem med litt mer tro på meg selv både som medmenneske og maskinist.
