Fra usikker rekrutt til garva gardist
Husker du rekrutt Breivik? Han som reiste til rekruttskolen på Terningmoen i januar i fjor med sommerfugler i magen, og som grudde seg litt til å reise fra venner og kjæreste? Vi har møtt ham igjen for å høre hvordan året i førstegangstjenesten har vært.
Det lengste Henrik Breivik hadde vært borte fra familien sin før førstegangstjenesten, var én helg på speiderleir. Nå har han tilbragt ett år i Kongens klær, som vaktgardist i Hans Majestet Kongens Garde i Oslo.
– Hvordan har dette året vært?
– Det har vært en veldig fin tjeneste, og jeg har tjent veldig mye på dette året, sier han.
Han mener ikke at han har blitt økonomisk rik, men at han har vokst personlig.
– Det har vært veldig mye mer grønn tjeneste og tid ute i felt enn jeg hadde forventet, sier han.
Henrik er geværmann på laget sitt. I løpet av tjenesten har han gått gjennom en krevende grunnleggende soldatutdanning med mange timers trening og ulike utfordringer.
– Nå vet jeg hvorfor det er mye trening, og hvorfor vi trener på så mange ulike scenarioer under utdanningen. Det er for at vi skal være trygge på jobben vi gjør når vi står her.
I skarp beredskap
Gardens hovedoppgave er å beskytte kongefamilien. Men de er også i skarp beredskap og inngår i det som kalles hovedstadsforsvaret. Det innebærer at de skal støtte politiet ved krisesituasjoner som naturkatastrofer, store ulykker og terrorangrep.
Da vi møtte Henrik sist gang, var han i ferd med å pakke bagen og sette kursen mot rekruttskolen på Terningmoen utenfor Elverum.
Han ankom en bitende kald dag i januar. I tjue minusgrader og med knirkesnø under føttene.
De neste dagene gikk slag i slag med å få utlevert utstyr, klippe håret millimeterkort, bli kjent med de andre på rommet, og få rutiner for sengestrekk, renhold av rom og kontroll på utstyret.
Se Henriks første møte med Forsvaret
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Det som for et år siden fremsto som en spent og kanskje litt usikker gutt, møter oss nå som en trygg og stødig soldat.
Klokken er 11.30 en onsdag midt i desember. Ute blåser en sur vind over Slottsplassen i Oslo, gradene er blå og himmelen grå. Breivik har akkurat stått opp etter nattevakt foran slottet, etterfulgt av noen timer med søvn. Han er i gang med en to-døgns vaktperiode.
Han sitter på kjøkkenet i vaktbua og forbereder seg på neste økt. Dagens søteste.
Oppdrag med sukker på
Klokken 12 skal Henrik og en annen gardist hente kake hos Pascal konditori. Dette er en årelang tradisjon som gjennomføres hver dag.
To gardister marsjerer over Slottsplassen, krysser Drammensveien, og går inn i Pascals lokaler vis-à-vis slottet. Der får de kake som de tar med tilbake til vaktkommandøren. Er vaktkommandøren sulten, forsvinner kakestykket, andre ganger drypper det på en heldig gardist.
Denne dagen blir de bedt om å synge litt for gjestene i konditoriet. Henrik og medgardisten kvitterer med Kongesangen. Så marsjerer de tilbake over Drammensveien, opp til slottet.
Bakgrunnen for dette litt spesielle oppdraget handler ikke om at konditor Pascal synes Garden får for lite å spise. Det er et uttrykk for takknemlighet fra ham rettet mot Norge. For en god mottakelse og muligheten han fikk til å bygge seg opp i landet.
Kaken denne dagen ender dessverre ikke opp i Henriks mage. Han må i stedet vaske rommet og gjøre de siste forberedelsene før hovedavløsningen. Som er det militære ordet for vaktskiftet utenfor slottet.
Det kommer ofte både både turister og osloborgere for å se på vaktskiftet. Dette er nærmest for en turistattraksjon å regne. Men akkurat denne dagen er det ikke fullt så mange tilskuere på Slottsplassen. Været bidrar nok til det.
Frosne timer på post
Men Henrik har kledd seg godt. Det har han lært:
– Du må ha nok klær på post. Jeg har gått på den smellen og tenkt at det er ikke så kaldt ute. Så går det en halvtime, og da begynner du å kjenne det. Det gjelder å kle seg godt, sier han, og bretter klaffene godt ned over ørene.
Henrik tar oppstilling i et av de små vakthusene ved inngangen til Slottsplassen. Det kalles skilderhus. Det er lite og søyleformet, og har plass til én vakt. Det har innlagt telefon, og gir litt ly for de verste vindkastene, men ikke så mye mer.
Bøker til Dronningen
Akkurat idet vakten starter, kommer det kjørende en hvit varebil opp til bommen. Føreren i bilen sier han har med bøker til dronning Sonja. På callinganlegget og på sambandet i øret mottar Henrik beskjeder om hva som skjer rundt og på slottet, samtidig som han også kan gi beskjeder tilbake. «Bokbilen» får passere.
– Du hadde jo selv med bøker inn i rekrutten. «Mitt liv» av Lars Monsen og «Kongens nei» av Alf R. Jacobsen. Hadde du med de riktige bøkene?
– Det blir ikke så mye tid til å lese faktisk, ler han.
– Vi har ofte veldig lange dager. Du får to timer om kvelden til å gjøre det du vil, og da snakker du stort sett med dem du bor på rommet sammen med.
På spørsmål om hva det viktigste han tar med seg fra dette året er, kommer svaret kontant:
– Struktur. Jeg klarer å gripe meg i nakken og gjøre ting først og chille etterpå. Så har jeg fått mer rutine. Han trekker fram et uttrykk de har lært: «My horse, my saddle and then myself.»
– Du skal alltid gjøre de riktige tingene først.
Struktur. Jeg klarer å gripe meg i nakken og gjøre ting først og chille etterpå. Så har jeg fått mer rutine.
Henrik Breivik om erfaringer han tar med seg fra året i Garden.
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Og en av de riktige tingene for Henrik har blitt trening.
– Det har vært veldig mye trening og sånn dette året, så jeg har lært meg å bare dra ut og ta en løpetur, i stedet for å utsette og utsette.
Tett på folk – men det er fint
Gardistene bor i Huseby leir, vest i Oslo. Der har de seksmannsrom, med køyesenger. Det har de også når de holder vakt ved slottet. Da bor de i vaktbua, med soverom to etasjer under bakken, i et rom som naturlig nok ikke har vinduer. Du kommer tett på romkameratene dine på den måten.
Det var også noe Breivik var spent på før førstegangstjenesten. Å bo tett på masse folk. Men når vi spør ham hva han kommer til å huske best fra dette året, er det akkurat folk han trekker fram.
– Alle folka. Det kommer jeg til å sitte igjen med. Alle de nye vennene jeg har fått. Jeg har lært å bli kjent med folk. Vi er mange forskjellige mennesker fra forskjellige deler av landet. Jeg kan tøye strikken litt mer nå.
Plutselig får han beskjed om at Kongen er på vei ut. En svart Mercedes ruller rolig mot vaktbua. Henrik går i rett. Det betyr at han står helt stille, løfter geværet foran seg, og blir stående slik til bilen har kjørt forbi.
Det er kjekt når sånt skjer, synes Henrik. Oppdraget med å stå vakt får en ekstra mening når Kongen kjører forbi.
– Ble Forsvaret og førstegangstjenesten sånn du hadde tenkt?
– På mange måter ja, og på mange måter ikke.
– Du sa for et år siden da vi snakket med deg, at du hadde lyst til å utfordre deg selv på en annen måte enn ved å sitte på en stol på skolen. Har du fått gjort det?
– Jeg har møtt mange folk, som jeg forventet. Jeg forventet også å få utfordre meg selv litt. Det har jeg fått gjort. Og så har det vært mye annet som var gøy da, som jeg ikke så for meg at kom til å være sånn superartig. Sånn som vakta, for eksempel. Det er jo ting jeg kommer til å se tilbake på.
Den første vakten til Henrik er overstått. Nå skal han varme seg litt. 
Det er spagetti bolognese til middag. Varm mat gjør godt etter to timer ute i vinterkulden. 
"Jeg skal bare lukke øynene litt." Varm vaktbu og en god middag i magen, da er det lett å duppe av litt. Heldigvis er det fortsatt litt tid før neste vakt tar til. 
Siste forberedelser før ny vakt. 
Henrik og resten av vaktstyrken går hovedavløsning rundt slottet. Denne dagen er det litt for surt vær til at det er mange publikummere som følger vaktskiftet. På fine sommerdager er det ofte mange som står og ser på.
Har lært hvor grensene går
– Har du lært noe nytt om deg selv?
– Ja. Jeg har lært litt mer hvor grensene mine går på å være sliten og sånn. Jeg har lært at jeg tåler mye mer enn jeg trodde. At det ikke er et så stort problem å være rundt folk hele tiden, som jeg egentlig hadde sett for meg.
Klokken passerer 15.00. Himmelen over Oslo mørkner, skyggene på Karl Johan er lange. Kulden begynner å bite. Henrik går litt frem og tilbake for å få i seg varmen. Ett etter ett slukker lysene i vinduene på slottet bak ham. En arbeidsdag nærmer seg slutten.
Dimmetid, så kanskje krigsskolen
Henrik går av vakt for siste gang, som gardist, i midten av januar. Men det er ikke sikkert det blir siste gang i grønne klær. Han har planene klare for de neste månedene:
– Jeg skal jo ha dimmefest, da. Jeg finner sikkert et hotell å bo på, og jeg skal nyte følelsen av å ha litt frihet. Så skal jeg jobbe litt, ta opp noen fag, og så har jeg søkt krigsskolen til sommeren da, sier han lurt.
Men først skal han tre av første vakt denne frosne desemberdagen og gå inn i vaktbua og varme seg litt. Så skal han spise pasta bolognese og se på film med noen av de andre gardistene. Kanskje han rekker å sove litt også før neste vakt.
