Lukten av brann tar henne rett tilbake til Kosovo
Det begynte som et rutineoppdrag. Men utviklet seg til noe av det tøffeste hun har stått i. Nå får Hilde Enger Haugen Forsvarets innsatsmedalje for jobben hun gjorde i Caglavica 17. mars 2004.
– Jeg hadde hjemmekontor den dagen stabssjef for Luftforsvaret ringte. Jeg kjente jeg satte meg litt opp i stolen, sier Hilde Enger Haugen, Kosovo-veteran og beredskapsleder i Nannestad kommune. Stabssjefen ringte for å fortelle henne at hun er tildelt Forsvarets innsatsmedalje, og inviterte henne til medaljeseremoni på Akershus festning 8. mai.
– Jeg syns dette er veldig flott, ikke bare for min egen del. Men også at sanitetspersonell får en sånn anerkjennelse, sier Haugen.
Hun har over tjue års erfaring fra Forsvarets sanitet og har blant annet vært med på flere utenlandsoppdrag, fløyet evakueringsoppdrag under tsunamien, ledet feltsykehusoperasjoner og større sanitetsøvelser, og var med å sette opp det første norske medevac-bidraget i Afghanistan. Hun avsluttet sin karriere i Forsvaret i 2023 som sjef for sanitetsoperasjoner, øving og trening i Sanitetsregimentet.
Fra sykepleierhverdag til krig i Kosovo
Men nå tar hun oss tilbake til noen marsdager i 2004. Som alle andre har Haugen fulgt med på overskriftene om Balkan gjennom hele 1990-tallet. Hun får med seg at det bryter ut nok en borgerkrig i Jugoslavia i 1999, denne gang i Kosovo. Det utvikler seg til en internasjonal storkonflikt. Hun registrerer at NATO går inn, og at det norske forsvaret sender ned et støttebidrag.
På det tidspunktet jobber hun som sykepleier på intensivavdelingen på St. Olavs hospital i Trondheim. Men hun kjenner det rykker litt i forsvarsbakgrunnen når Forsvaret søker folk til en ny kontingent til Kosovo. Med befalsskole fra Stavern og pliktår på Ørlandet bak seg, søker Hilde. Og får ja.
Oppdraget er å hindre nye kamper, beskytte sivilbefolkningen og legge til rette for at flyktninger kan vende hjem.
Trodde de skulle inn og avslutte en krig
Som resten av verden tror Hilde og kontingenten at situasjonen på Balkan er i ferd med å stabilisere seg. De etablerer raskt en ny hverdag i Camp Lebane, hovedleiren for de norske styrkene. Hverdagen preges av lave skuldre og fredsbevaring, mer enn krig.
– Rollen vår var jo litt todelt, fra fredstidssanitet på sykestua, med alt fra forkjølelser og kutt og sykdom til høyere beredskap med vakter på ambulanse.
Hun merker raskt at å være en del av sanitetslaget er noe annet enn å være operativt ansatt. Som sykepleier er hun sjelden med på den operative planleggingen. Hun skal bare utføre det hun kan best: å ta hånd om skadde hvis det smeller.
– Det slet jeg med. Jeg lurte alltid på mer enn det jeg fikk vite.
Et vanlig oppdrag
Så kommer dagen som skal brenne seg fast i minnet. Rundt klokken 13 går alarmen. Flere kosovoalbanske demonstranter er på vei mot landsbyen Caglavica, for å hevne drap på tre små gutter.
– Vi fikk vite at vi skulle ut og støtte svenskene i en demonstrasjon.
Oppdraget lyder kjent, bistå i å holde tumulter under kontroll. Ut og tilbake før kvelden.
Usikkerheten kommer
De rasker med seg utstyr og setter seg i en SISU, en pansret ambulanse. Med seg i vogna har hun en vognkommandør, en vognfører og en ung Medic. Noen ganger ble en lege med ut på oppdrag, men det skjer ikke denne dagen. Derfor har Hilde det medisinske ansvaret, og allerede før de forlater leiren, begynner usikkerheten å melde seg.
Kolonnen blir stoppet i porten på Camp Lebane, der de bor.
– Vi ble sittende og vente, og spurte oss selv: «Hva nå?»
Sammen med en annen norsk SISU kjører de mot Caglavica, hvor demonstrasjonen er, og svenskene trenger støtte. Det tar lenger tid enn vanlig med veiposter overalt og hyppige kontroller. Når de passerer byen Obilic får de beskjed om å trekke ned fra luka. Så får de en ny beskjed: «Skalk lukene».
Rett etter smeller det inn i karosseriet. Noen har kastet stein. Så hagler det løs, og bilen foran i kortesjen får frontruten knust.
Kommer vi til å gå klar?
Når de kjører inn i Caglavica, stanser vogna. Det lukter brent. Ikke bare den vanlige «Kosovo-lukten» av brent kull. Nå lukter det brente bygninger. Brent søppel. Lukten setter seg i nesen, og brenner seg, uten at hun vet det, fast i hukommelsen hennes.
En tanke begynner å vokse i Hilde: Kommer de til å gå klar av dette?
Kaotisk og uoversiktlig
De tar plass noen meter bak frontlinjen. Foran står soldater med skjold, tett samlet. I linjen bak står det både svenske, norske og finske soldater.
I starten er det uoversiktlig rundt dem. Noen høner springer over veien, og vanlige folk passerer rett forbi. En mann går forbi dem med en øks. Hilde mener også at hun ser noen blå FN-beretter inni soldatmengden.
– Jeg kjente at her er min plass, og herfra skal jeg støtte de andre.
Bak soldatene skimtes demonstrantene. Men fordi de er gjemt bak skjoldene til soldatene, ser hun ikke hvor mange de er. Eller hvor sinte de er. Men hun hører dem.
Hun ser ikke hvor mange de er. Eller hvor sinte de er. Men hun hører dem.
Hilde Enger Haugen om demonstrantene de møtte i Caglavica, marsdagene i 2004.
Prioritere hvem som trenger mest hjelp
Så renner det på med pasienter. Soldater som kaster opp av utmattelse. Er dehydrerte. Mørbankede av slag mot overkroppen og hodet. De har holdt demonstrantene tilbake i flere timer og har ingenting mer å gi.
Hun begynner der knallharde jobben med å prioritere hvem som trenger mest hjelp. Kan noen sendes tilbake til fronten etter litt hvile og vann? Og hvem må tas ut?
Tiden går, lyset svinner, så kommer de første kuttskadene. Demonstrantenes våpen er ikke lenger bare ord og følelser. Det flyr steiner og jernstenger i lufta.
En av soldatene har fått en stein i hodet og silblør fra kuttet. Medic-en til Haugen fryser til. Han er uerfaren og har aldri sett annet blod enn neseblod.
Så kommer andre med skader hun først ikke forstår er skuddskader. En mann er skutt i kneet, men for Hilde ser det ut som et kutt. En strek i huden som blør litt.
– Men han hadde så vondt så jeg skjønte det måtte være noe mer.
Samtidig begynner en annen lukt å rive i nesen. CS-gassen driver med luften fra frontlinjen og bakover dit Hilde står. Den river i luftveiene, og hun klarer nesten ikke å snakke.
Alene på en gressvoll, med en sykepleierveske, en båre og et teppe. Og med 12 skadde rundt seg skjønner hun at hun må flytte skadebehandlingsstedet sitt.
– Jeg strakk jo feltet, kan du si, men jeg hadde ikke klart å operere uten forflytning. Så note to self, etter den kvelden, var at gassmasken alltid bør sitte på låret.
Et bilde på små marginer
Timene glir over i kveld. Det blir mørkt, og støyen fra demonstrantene avtar ikke. Hun lener seg på det hun ser, og på det hun kan. Uten sambandsdekning lager hun en improvisert journal og skriver korte notater på baksiden av et pasientskadeskjema. Tjue nordmenn, en finne og en svenske.
På det meste har hun et tjuetalls skadde rundt seg, og tenker at det må merkes der framme i front. Hun ser på dem at de har lite å gi, men spør likevel:
– Klarer du å holde skjoldet ditt? Klarer du å stå i den linja? For hvis du kan det, så må du dessverre tilbake.
Så kommer den andre norske SISU-en kjørende. Synet betyr ekstra støtte. Men en pasient har pupiller som ikke trekker seg sammen når de lyser ham inn i øynene, noe som indikerer hjerneskade. Hun tar den vanskelige beslutningen om å evakuere ham, og vet hun da sender bort både SISU-en og støtte.
Senere får hun vite at pasienten fikk fire hjertestans under transport og på sykehus, men overlever. Det blir stående som et bilde på hvor små marginene er den dagen.
Lyden av mitraljøse
På et tidspunkt dukker bataljonssjefen for Norwegian Task Force i Kosovo, Aril Brandvik opp. Da han spør hvordan det går, tar hun mot til seg og svarer ærlig:
– Strikken er så stram den kan være. Jeg vet ikke hvor mye lenger vi holder. Nå bør det skje noe snart.
Så høres lyden av mitraljøsen «tolvsju», et tungt helautomatisk skytevåpen. Den bryter gjennom kakofonien av lyder fra demonstrantene.
– Det var som musikk i ørene mine.
Med varselskudd fra tyngre skyts roer situasjonen seg raskt, og demonstrantene trekker seg tilbake. Svenskene kommer med større SISU-er som kan evakuere flere i slengen. Etter hvert begynner det å tømmes for pasienter rundt henne. Hilde kan endelig trekke pusten litt.
Dagen etter fortsetter uroen, men med mindre intensitet, og med flere sanitetsressurser til stede.
Haugen er i ettertid overbevist om at det grepet Brandvik tar den kvelden når han kommer bak til skadebehandlingsstedet for å få en helhetlig situasjonsforståelse er med på å påvirke at situasjonen roer seg.
Et tidsskille for Forsvaret. Og for Hilde
Oppdraget i Kosovo blir et veiskille – både for Forsvaret og for Hilde. For første gang ble en større, kamptrent avdeling sendt ut i en skarp internasjonal operasjon – et tydelig brudd med det gamle mobiliseringsforsvaret og begynnelsen av det moderne innsatsforsvaret. Selv går hun inn i en karriere som varer i over 20 år.
Hun avslutter som sjef for sanitetsoperasjoner, øving og trening i Sanitetsregimentet. I dag er hun veteran og beredskapsleder i Nannestad.
Men hele tiden lever og jobber hun med en lukt i bakhodet. Lukten av brent kull. En sur eim av branntomt. Lukten av bråtebrenning kan med et trylleslag vekke et minne til live.
Hva frihet er verdt
I ti år er det ingen som spør om hennes erfaringer. Til slutt oppsøker hun hjelp for å sette ord på det hun har opplevd.
Samtidig ser hun et forsvar i endring: Bedre forberedelser, tettere oppfølging – og sanitetspersonell tettere på.
– Det er jo nesten et premiss for at soldater skal tørre å ta sjanser. De trenger å vite at de vil bli reddet, om marginene er på feil side.
Den dag i dag angrer hun ikke på at hun ble med på oppdraget:
– Jeg er glad for det. Nå vet jeg hvordan jeg reagerer i krise og stress.
Opplevelsene fra Kosovo og senere oppdrag har gitt henne en dyp respekt for hva frihet er verdt. Å kunne sitte midt i Oslo, lukke øynene og kjenne ro.
– Vi skal ikke ta det for gitt
På frigjørings- og veterandagen tenker hun ikke bare på krigsseilere og motstandsfolk fra andre verdenskrig, men på alle som i likhet med henne selv går og bærer på lukter og lyder og spor etter erfaringer.
Det blir en god dag for etterlengtet anerkjennelse. Av dem som vanligvis står litt bak i rekkene.
Og i år blir det en dag der minner kan skapes. Av den gode sorten.
Begrunnelse for tildeling av Forsvarets innsatsmedalje
Forslag om tildeling av Forsvarets innsatsmedalje til Hilde Enger Haugen for fremragende lederskap og mot da hun ledet den eneste hjelpeplassen under operasjonene i Caglavica i Kosovo 17.–18. mars 2004.
Hun tok etter hvert kommandoen over andre nasjoners førstehjelpere og mistet aldri motet selv om ressursene etter hvert ble uttømt, og situasjonen til tider virket håpløs. Hennes innsats var av uvurderlig betydning for kampmoralen til alle nasjoner som deltok, og det er ingen tvil om at hennes avgjørelser bidro til å redde liv.
Stridsdekorasjonene skal belønne mot og handlekraft i møte med fienden, men også belønne særdeles godt lederskap. Enger Haugen viste, som bataljonssjefen skriver, særdeles godt lederskap over lang tid i en vanskelig situasjon.
