Frihetens dag
Han var 15 år da Tyskland okkuperte Norge i 1940. Etter fem år i motstandsbevegelsen flyr han over slottet i «Fredsflyet». Nå er dette 75 år siden.
I 1930 satt seks år gamle Hagbard Falk og dinglet med bena på havnen i hjembyen Molde. Han så opp på de store, utenlandske krigsfartøyene som gled inn i fjorden, nesten ti år før krigen kom til Norge.
Ubevisst fulgte han den sikkerhetspolitiske utviklingen på nært hold. Fartøysbesøkene vitnet om ulike nasjoners interesse for kystlandet Norge, i en tid der landets plass i Europa enda var uklar.
16. april 1940 våkner Hagbard litt over fem av en brummelyd som stadig blir sterkere. Han myser ut av vinduet mot de snøkledde fjelltoppene som lyses opp av morgensolen. Plutselig ser han tyske Stuka bombefly komme over fjellene og stupe ned fjellsiden mot byen.
I hui og hast løper han og søsteren mot døren for å komme seg ut og opp i lia. Rett før han tar i håndtaket hører han et stort smell rett utenfor. Han tenker ikke noe mer over det i farten og løper videre opp i skråningen. Jorden spruter rundt ham og flyene stuper ned over byen for å slippe bomber mens de skyter ustanselig.
Etter at flyene har trukket seg tilbake for denne gang, våger han seg ned til huset igjen. På inngangsdøren ser han en stor rift. Smellet de hørte før de sprang ut var fra en kule som hadde rikosjettert i døren. Hadde han vært et sekund før, hadde han blitt truffet.
Flere ganger flyktet familien opp i fjellet under påfølgende bombeangrep. 2. mai brenner halve byen ned etter at tyskerne begynte å ta i bruk brannbomber. Dette ble den siste dagen i livet for mange, inkludert en gutt som var like gammel som Hagbard.
– Jeg var ikke kjent med hat før da, men fra denne tiden av satt det i meg i mange år, forteller han 80 år senere med et alvorlig blikk.
Frogner
I det luftige murhuset på Frogner går 96 år gamle Hagbard opp trappene mot loftet. Til å ha levd i nesten 100 år er han sprekere enn de fleste. Helt øverst, oppunder taket har han et eget, lite bibliotek stappfullt med gamle skatter. I de fylte hyllene finner man bøker skrevet av venner, gamle fotografier og håndskrevne notatbøker som har gått opp i limingen.
Hagbard setter seg ned i stolen sin med hodet hevet og folder hendene. Glemte historier, sterke minner og en patriotisk ånd blander seg med solstrålene fra takluken og fyller rommet.
Blikket hans glir over hyllene. Man kan se en flod av minner velte over ham før han fortsetter på historien om dagene fra motstandsbevegelsen for mer enn 75 år siden.
V-posten
Året er 1942, og krigen har for alvor strammet grepet om Norge. Tyske soldater marsjerer gjennom de ruinerte byene, seks i bredden, mens de synger marsjsanger. Hagbard, som nå har blitt 16 år, er aktiv i motstandsbevegelsen. Sammen med kameratene tegner han Churchills V-tegn på veggene og distribuerer ulovlige aviser.
En morgen skulker han og kompisen skolen, spenner skiene og går fiskebein opp i lia. I den dype snøen tramper de «Leve Kongen» så stort som de bare klarer. Det kunne leses på flere kilometers avstand og fra andre siden av fjorden. Trampingen tar hele dagen. Stolte og slitne tar de fatt på hjemveien.
Plutselig får de øye på en norsk jente de kjenner, på skitur med en tysk offiser. Etter et sekunds betenkningstid klekker de ut en plan. I håp om at hun ikke skal kjenne dem igjen og sladre, renner de så fort de kan rett mot paret. De skrenser og velter begge to over ende, før de fortsetter videre så fort skiene tillater. Hun roper hun skal melde dem til Gestapo, men hun så aldri hvem de var. Heldigvis.
The American dream
Tilbake i murhuset har Hagbard satt på kaffen. Rundt ham er veggene fylt med bilder fra USA og Canada. Han skulle bare en liten tur over dammen i 1954, men kom ikke tilbake før 40 år senere. Han var en dyktig flymekaniker og startet opp sitt eget firma med stor suksess.
Han er tydelig stolt, men svært ydmyk. 96-åringen smiler og vil heller snakke om tiden før, og alle menneskene han har møtt langs veien.
Hjem igjen
I 1942 klarer Rinnangruppen å spore opp og infiltrere gruppen bak V-posten. Mange medlemmer, inkludert lederen i gruppa, blir fengslet eller sendt til konsentrasjonsleirer.
Hagbart rømmer til Sverige og blir sendt til en norsk flyktningleir i Öreryd. Her foregår hemmelig kommandotrening, og Hagbard blir valgt ut til å være kurèr mellom Norge og Sverige. Han og kompisen, Bjarne, frakter våpen, ladninger og nyheter over grensen – helt til de blir tatt.
De tilbringer en måned i fengsel etter at det svenske forsvaret mistenker dem for å drive spionasje. Men det blir aldri rettslig forfulgt, og guttene blir sendt tilbake til flyktningleiren
Gjennom hele krigen har han hatt marginene på sin side. Mot slutten av krigen blir han plukket ut som en av de første nordmennene til å delta i «Operasjon Balder». Over 3000 personer ble fraktet fra Sverige til Storbritannia for å delta aktivt på alliert side.
Han utdanner seg som flymekaniker og jobber for norske 330 skvadron i det britiske luftforsvaret på Shetland. Dette gjør han helt frem til 13. mai 1945 da «Fredsflyet» letter og flyr hjem til et frigjort Norge.
Dette er 75 år siden. Historiene Hagbard holder på, forteller om en ganske annerledes tid. En tid da vår frihet var krenket og sikkerhetspolitikken under press. Vi lever kanskje ikke under den samme trusselen i dag, men fortiden vitner om at frihet ikke er noe vi kan ta for gitt, forteller Hagbard.