Norsk English
4Z6A6252

Den kjipe innkallingen

– Første gang jeg fikk innkalling til Heimevernet tenkte jeg; dette har jeg virkelig ikke lyst til.

Halvard Lyngra (38) bor i et hus på Bryne i Rogaland sammen med samboer (39), to gutter (7 og 11) og en katt. I trappa ved gangen har Halvard laget en LEGO-hems til barna. I stua står LEGOen til Halvard. Den er til pynt. 

Fjernsynet lyser opp den mørke stua med kampscener fra Fortnite. Eldstemann sitter dypt konsentrert og rekker så vidt å si hei. Halvard forteller om hvor han startet sin militære karriere.

– Jeg var i 2. bataljon i Brigade Nord i førstegangstjenesten i bombekastertroppen i 2002 til 2003. Så hadde jeg egentlig lyst til å fortsette der, men hendelser privat gjorde at jeg ombestemte meg. Så jeg reiste hjem og startet i jobb. 

Internasjonal operasjon

I 2006 fikk han en telefon fra den gamle troppssjefen sin som lurte på om han ville reise til Afghanistan. Det passet veldig bra med livssituasjonen han var i da. 

– Jeg takket ja uten helt å vite hva jeg gikk til, annet enn at jeg var klar for litt andre ting, og at jeg trivdes godt i Forsvaret. Jeg reiste opp til Skjold, selv om jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle opp dit igjen. Der hadde vi opptrening i nesten fire måneder før vi deployerte til Mazar Sharif Camp Nidaros. Der var jeg i seks måneder, og det var en av de beste tidene i livet mitt. I alle fall noen av de bedre erfaringene, sier Halvard. 

Han fikk tilbud om å fortsette i Telemark Bataljon, men slik ble det ikke. Igjen gjorde private hendelser at han heller ville være hjemme på Vestlandet. Eller som folk flest sier, han traff ei dame.

Noe av det siste han fikk beskjed om da han dimitterte fra Afghanistan var at de med 99 prosent sikkerhet ikke ville få innkalling til Heimevernet. 

4Z6A7257

Dama som tok Halvard med storm i 2006 var Kristin Gjelvik, og det er hun som er samboeren til Halvard nå.

– Han har alltid hatt en tanke om at han skulle jobbet i Forsvaret, og han skylder litt på meg for da jeg kom inn i bildet ble det ikke slik. Så det er jo fint at han nå har en «lett versjon» der han kan være i Forsvaret av og til, ler Kristin.

Men la oss gå tilbake til da Halvard var ung, lovende og motivasjonen var på topp. Forsvaret hadde han gledet seg til. Han likte å være ute, mestre nye oppgaver, lære nye ting og treffe nye folk.

– Det som er artig i grønt er at du snakker med folk du ellers aldri ville ha snakka med. Du er på like premisser og dømmer ikke folk. Alle utfordringer som Forsvaret kan by på, både fysisk og psykisk, var midt i blinken for meg. Pluss at jeg elsker alt som har med skytevåpen, kjøring og slikt. Jeg har også funnet ut at det er kjekt å lede folk, iallfall praktisk, sier Halvard.

Ferdig med Forsvaret

Etter utenlandsoppdrag og beskjeden om at han med 99 prosent sikkerhet ikke ville høre noe mer fra Forsvaret, slo han seg ned på Bryne sammen med Kristin. Han fikk telefoner fra tidligere kolleger som ville ha han med i innsatsstyrken.

– I hodet mitt var jeg ferdig med militærtjeneste. Jeg hadde tatt en avgjørelse om å ikke fortsette og da var jeg jeg ikke klar for HV. Plutselig ble jeg innkalt til Agder og Rogaland heimevernsdistrikt 08 og møtte i Vatneleiren på oppkledning, og det var jo litt kjekt. Jeg hadde en samtale med personelloffiseren som sa at de som hadde vært i utenlandstjeneste var ekstra interessante for Heimevernet, fordi vi hadde en dyr og lang utdannelse. Jeg forsto jo begrunnelsen, samtidig som jeg selv kjente at jeg var ferdig. 

Jeg følte jeg hadde gjort noe ekstra for Forsvaret med å reise utenlands. Utenlandstjeneste var frivillig, men så følte jeg at det ble brukt mot meg, forteller Halvard.

Når innkalling til årets trening dumper ned i postkassen synker hjertet litt hos Halvard. Motivasjonen er noe annerledes i HV enn slik det var i utenlandstjenesten. 

– Motivasjonen var større da jeg var yngre. Jeg kan prøve å bidra med det jeg har kunnskap om. Jeg er egentlig flink til å motivere folk når vi først setter i gang. Ikke tenke så mange negative tanker. Jeg har vært så lenge i Forsvaret nå, og jeg vet at ting tar tid. Det blir en del latter ut av det som er tungvint, men det er ingen som saboterer og gjør seg vanskelige. Vi gjør det vi skal, men det er mye mer å gå på. Det er mye mer å hente ut av folk, forklarer Halvard. 

– Den perfekte HV-øvelsen er når det skjer noe hele tiden.

Halvard Lyngra

Etter årets øvelse var soldatene misfornøyde med mengden ammunisjon de fikk utdelt. Halvard mener at Forsvaret bør sette mer ressurser på treningene slik at HV-soldatene får skutt mer. Ikke bare på skytebanen der de får noen få skudd til innskyting, men faktisk få bruke våpenet slik det er ment man skal bruke det. 

– HV-området har flinke instruktører som drar undervisning så langt de klarer med de få kulene vi får utlevert. Det skulle også ha vært lavere terskel for å bruke Heimevernet til sivil bistand. Av og til er det litt diffust hva vi skal brukes til. Det endrer seg litt fra år til år, forteller Halvard.

Men alt er ikke elendig. Noe av det Halvard liker best i Heimevernet er at det alltid er noen som kan ordne en utfordring, eller som kjenner noen som kan ordne det. 


Den perfekte HV-øvelsen

På spørsmål om hvordan den perfekte HV-øvelsen ville vært, kommer svaret fort og energisk. 

– Den perfekte HV-øvelsen er når det skjer noe hele tiden. Jeg kan vel si at jeg har vært på én nesten perfekt HV-øvelse, da jeg som nestlagfører var med på en befalstrening. Da hadde vi noe de kalte kiosk-trening. Vi var på filmskytebanen der vi fikk opp markørene på et lerret. Det skjedde noe hele tiden som var relevant for det vi skal gjøre i HV. Det var en gruppe instruktører som ga oss en leksjon. Så gikk laget ut og terpet på denne leksjonen. Da den satt gikk vi tilbake til instruktørene for å få en ny leksjon. Tiden vår ble brukt bra, sier Halvard. Han har prøvd å ta med lærdommen fra denne øvelsen de gangene han har vært med på å planlegge områdetreningene, slik at det blir minst mulig dødtid for folk. Han mener at den perfekte områdetrening er når det skjer noe hele tiden og alle har noe å gjøre. 

4Z6A7308

Men hva sier arbeidsgiver når han må på øving?

– Jeg jobber i Lyse Energi nå, og der er de veldig greie. Det er klart det ikke passer for dem at jeg forsvinner en uke en gang i året, men de gjør det de kan for å legge til rette for meg. Tidligere jobbet jeg for en anleggsbedrift der det var en del surmuling og spørsmål om hvordan de skulle løse det at jeg var borte. De ønsket at jeg skulle forsøke å få utsettelse. 

– Hjemme så liker ikke ungene at jeg reiser, og det gjør ikke samboeren heller. Det passer aldri og det blir mer stress for henne. Sist øvelse jeg reiste på sa den ene sønnen at han håpte jeg kom hjem igjen, ikke dø, forteller Halvard og ler høyt. 

– Men hva tenker så samboer Kristin når brevet fra Forsvaret kommer?

– Når Halvard får innkallingen kjenner jeg at jeg blir litt irritert, men når han er på øvelse går det egentlig ganske greit. Med en gang tenker jeg hvordan skal familiekabalen legges opp? Det var verre før da barna var små, men vi fikk støtte til barnevakt av HV, så det hjalp mye, sier Kristin.

– Når øvelsen endelig er ferdig og Halvard kommer hjem igjen, da må det vel være god stemming?

– Hvis det har vært en kjip øvelse og han kommer hjem sur, da er det ikke noe særlig. Om jeg i tillegg har hatt det travelt og ikke er i kjempebra humør selv, da er ikke stemningen god. 

– Men om øvelsen har vært bra og han har blitt utfordret, så kommer han hjem med godt humør. Spesielt om han har fått være med å planlegge litt, vært markør og «skremt» litt folk, og da er det enestående å ha han på øvelse, avslutter Kristin.