Heimevernsbladet 1946-1971

– Før krigen var det på mange måter en viss avstand mellom forsvar og folk – til skade for begge. Så lenge verden trenger et forsvar, gjelder det at vi ikke opplever det igjen. Forsvaret trenger både forståelse hos folket og en positiv medvirkning fra befolkningens side, skrev Hauge.

Formålet med Heimevernsbladet var å skape kontakt mellom Heimevernets ledelse og den enkelte heimevernsmann, befal som menig, men samtidig skulle det også være kontakt motsatt vei.

– Vi vil ha heimevernssoldaten med oss i selve arbeidet med bladet. Send inn artikler eller notiser som kan være av interesse for kameratene dine også i andre deler av landet, het det i det første nummeret, der man også ba om bilder fra kurs og øvelser.

Stram økonomi

Takhøyden var stor og kritikk av generelle forhold som angikk mange fikk spalteplass. «Lesernes spalte» kunne i enkelte nummer fylle flere sider med spørsmål, kommentarer og forslag. Bladet ble gitt ut en gang i måneden.

I tillegg til å sveise Heimevernet over hele landet sammen, var HV-bladet med på å bidra til å opprettholde forståelsen for nødvendigheten av et forsvar. Selv om forsvarsviljen var på topp rett etter krigen, var alle klar over at den ville synke etter hvert som krigsårene kom på avstand.

Til å begynne med var det nok først og fremst interninformasjon det ble lagt vekt på. Generalinspektøren og hans stab fikk gitt nødvendig informasjon nedover i rekkene, og til å få spredd reglementer og instruksjonsopplegg som det var stor mangel på.

På grunn av stram økonomi måtte de som ville lese bladet abonnere og betale 5 kroner årlig i abonnementsavgift. Svært mange ønsket å holde seg á jour med utviklingen og satte pris på kontakten med ledelsen i Heimevernet.

I alle distrikt og på våpenskolene var det kommisjonærer og opplaget steg jevnt og trutt. Bladpengene pluss annonseinntektene førte til at bladet finansierte seg selv.

Fra tid til annen har bladet også brakt stoff som har vakt stor og offentlig debatt. Første gang var i 48/49 da det ble trykket en serie instruksjonsartikler om nærkamp. Her fikk leserne inngående kjennskap til nedkjempelse av fiende med bajonett, kniv, med bare nevene eller det man måtte ha tilgjengelig av «våpen».

Det var selvfølgelig sterk kost, kanskje særlig bildene, og reaksjonene uteble ikke.

Dagbladet betegnet instruksjonsartiklene som barbariske og brutale. Det var de også, men nødvendige skrev Heimevernsbladets redaktør John Kristoffersen.

– Ingen vil komme og påstå at nærstridsteknikk er «morsom», «underholdene» eller «hyggelig» lesning, men redaksjonen er av den oppfatning at det er nødvendig lesning for soldatene. Det er like godt først som sist å innskjerpe, gjøre det helt klart, ikke minst for de yngre, at krig verken er «morsomt, «hyggelig» eller «underholdene». Krig er mer eller mindre velorganisert djevelskap, svarte Kristoffersen.

Bildet under er fra en Heimevernsøvelse i 1948.

Den første redaktøren

John Kristoffersen (født 24. november i Bodø 1908, død 25. juli 1997) var godt kjent med krigens djevelskap. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig, da han ble dekorert med Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.

Kristoffersen vokste opp på Rosøya og Onøya i Lurøy kommune på Helgelandskysten. Han arbeidet som fisker og sjømann, men tok så artium og påbegynte jusstudier ved Universitetet i Oslo samtidig som han arbeidet som korrekturleser i Arbeiderbladet.

John Kristoffersen hadde flere roller under andre verdenskrig i Norge. Alt dette ble starten på en lang karriere i det norske Forsvaret. Han deltok i kampene mot tyskerne under invasjonen i april 1940. Etter dette var han en stund i Sverige før han i 1942 havnet i Storbritannia. Her fikk han utdannelse som kommandosoldat og radiotelegrafist og ble satt inn i operativt etterretningsarbeid for Secret Intelligence Service. Året etter ble han sendt til Norge. Her jobbet han blant annet med en rapport som skulle føre til at mer enn 50 000 tonn tysk skipstonnasje ble senket. Han ble så evakuert med alliert fly i november samme året. I 1944 ble han statsråd og tildelt krigskorset med sverd for innsatsen. I august samme år ble Kristoffersen gitt et nytt oppdrag i Osloområdet. Her opererte han et radiosenter fra Ullevål sykehus forkledd som lege. I februar 1945 ble Kristoffersen arrestert, torturert og satt som fange på Akershus festning inntil freden kom.

Etterkrigstiden

Etter krigen arbeidet Kristoffersen i Forsvaret. Han var sekretær for Forsvarskommisjonen fra 1946. Fra 1952 til 1955 var han informasjonssjef i Heimevernet og var også redaktør for Heimevernsbladet. 

Kristoffersen arbeidet også som avdelingssjef i Forsvarets rekrutteringskontor.

I 1955 etablerte Kristoffersen konfeksjonsbedrift i Brønnøysund. Etter noen år begynte han ved Brønnøysund gymnas, der han var fra 1958 til han gikk av med pensjon i 1973. Kristoffersen fullførte i 1971 hovedfag i økonomisk geografi. Kristoffersen oversatte i 1950 Desmond Youngs biografi om den tyske generalfeltmarskalk Erwin Rommel.

Kjell Aukrust

De aller fleste av oss forbinder Kjell Aukrust med de fantastiske historiene og karakterene i Flåklypa-universet. Vi har vokst opp med den uredde Solan Gundersen og hans rake motsetning, Ludvig. Reodor Felgen med sitt sykkelverksted, men også Flåklypa Tidende, med Frimand Pløsen i spissen. De to sistnevnte karakterene og flere ble skapt i en avisspalte i Mannskapsavisa. Dette var en avis som fra 1945 frem til 1979 skrev om det norske Forsvaret, forsvarspolitikk og andre viktige temaer. Etter siste utgave som ble gitt ut i 1979 byttet avisen navn til Forsvarets Forum. Siden har de fortsatt slik og er den dag i dag den største plattformen for nyheter fra forsvaret.

Allerede året etter mannskapsavisa startet opp var Kjell Aukrust å se som vernepliktig i redaksjonen, og når han dimitterte ble han ansatt. Til sammen jobbet han i Forsvaret i 50 år, fra 1946 frem til 1994. Det var altså her det hele startet.

I starten var det snakk om illustrasjoner som skulle fungere som et slags humorinnslag i avisa. Det tok ikke lange tiden før redaksjonen og leserne forsto at det satt et stort talent bak de morsomme illustrasjonene. Etter hvert som flere og flere av tegningene hans ble publisert, dukket de også opp i andre aviser rundt om, også i

Heimevernsbladet. I aprilutgaven fra 1948 dukket den første illustrasjonen av Kjell Aukrust opp, på aller siste side i bladet. Siden det har de dukket opp både her og der.

Noen av illustrasjonene har blitt hentet fra Mannskapsavisa, mens andre ble tegnet til Heimevernsbladet etter ønske fra redaksjonen.

Det voksende talentet fikk etter hvert mer rom i mannskapsavisa til verkene sine. Det starter med en egen spalte «Våre Duster» (VD), som helt enkelt skulle fungere som et humorinnslag med både vitser og eksistensielle spørsmål. Spalten vokste seg større og større etter hvert som nye utgaver av avisen ble gitt ut.

Etter hvert ble stedsnavnet Flåklypa nevnt uten at man så en sammenheng til at det senere skulle bli så mye større. Også Reodor Felgen dukker opp først i VD, men ikke før noen utgaver senere blir han presentert som oppfinner. Videre dukker flere av de kjente karakterene opp sporadisk i spalten.

Etter ni år, i 1967 blir VD spalten kuttet, men fire år etter ble den erstattet med Flåklypa Tidende. Her fortsatte universet med de velkjente karakterene.

Avisens to ansatte, Frimand Pløsen som sjefsredaktør og Melvind Snerken som sportsjournalist ble en uslåelig duo. Flåklypa Tidende, «Avisen med egen pakkedisk», ble starten på det som senere skulle bli til både Flåklypa-balletten på Den Norske Opera og Ballett, og den største suksessen innen norsk film gjennom tidende, Flåklypa Grand Prix.

I tillegg til Kjell Aukrust var det en rekke andre illustratører som tegnet for Heimevernsbladet de 25 første årene.