Mikkes krig
I kampen mot alkoholavhengigheten betydde støtten fra de rundt han alt for Michael Andreassen (49).
– Jeg er ikke helt klar for å ta den samtalen nå.
Det er mars 2012. Michael Andreassen befinner seg på en behandlingsinstitusjon da daværende distriktssjef i Oslo og Akershus heimevernsdistrikt 02 (HV-02), Stein Erik Lauglo, ringer for å høre hva som har skjedd. Militærpolitiet har akkurat vært hjemme hos den erfarne presseoffiseren og hentet våpenet hans. Lauglo ønsket å vite hvorfor.
– Hadde de visst om tilstanden min, hadde de nok hentet det tidligere, forteller Michael (49 år) i dag.
Det er snart ti år siden han kollapset i studio hos P4, hvor han til daglig jobber som programleder. Etter mange år med alkoholmisbruk og hardt arbeid for å holde det skjult, sa kroppen stopp. Han ble kjørt nærmest direkte fra mikrofonen og lagt inn på institusjon.
Noen dager senere var distriktssjefen på tråden.
– Jeg fortalte Lauglo hvor jeg var, og hva som hadde skjedd, men at jeg gjerne ville ta den samtalen senere.
Det den militære sjefen hans svarte i den andre enden betydde mye for Michael og det som skulle bli hans vei opp fra bunnen:
– OK, da venter jeg bare med saken til du tar kontakt med meg, og så snakker vi sammen da.
Uniformen var et fristed
I førstegangstjenesten gikk Michael utskrevet befalskurs i Hæren. Da året var omme, rakk han så vidt å bli sivil før han ringte og «maste» seg inn i Heimevernet. Han var ikke klar for å gi helt slipp på militæret.
Tidlig på 2000-tallet ble han kalt inn som lagfører i innsatsstyrken under Øvelse Hovedstad. Der fikk han i oppdrag å sikre NRK Marienlyst og radioresepsjonen.
– Vi hadde fått beskjed om at fienden kunne være «hvem som helst», så vi stoppet alle – uansett. Dan Børge Akerø og Fredrik Skavlan ble ganske «pissed», ler Michael.
Forsvaret og radio har alltid vært hans lidenskap. Etter noen år som lagfører, fikk han ta med seg P4-jobben på øvelse og lage radio fra Heistadmoen mens medsoldater trente på å holde vakt rundt VIP’ene: Michael selv, Alex Rosen og andre eminente gjester. Etter Heistadmoen fikk han i 2007 spørsmål om å være presseoffiser i HV-02.
Michael Andreassen har vært soldat i Heimevernet i over 20 år, i 2013 deltok han på øvelse Hovedstad. 
I 2011, året før sammenbruddet var han med på øvelse Oslofjord. 
Michael Andreassen har vært presse- og informasjonsoffiser i Heimevernet i 14 år.
Michael har hatt et problematisk forhold til alkohol hele livet, men det var først i 2002 at drikkingen hans begynte å få konsekvenser. Derfra ble det gradvis verre. Hvordan lot tjenesten i «kongens klær» seg kombinere med et stadig mer komplisert forhold til alkohol?
– Med en gang uniformen kom på følte jeg aldri trangen til å drikke.
Forsvaret dekket et behov hos han.
– Det tror jeg handler mye om fellesskapet. Det å løse noe sammen med andre, det kjente jeg på også når jeg drev med idrett.
Han har alltid elsket å være i grønt, og det at alkohol aldri streifet tankene hans når han var det – ga han en idè om at kanskje uniformen kunne være redningen.
– Jeg var så desperat etter å slutte å drikke på et tidspunkt, at jeg tenkte kanskje Afghanistan kunne være noe? Ironisk nok ringte Utenriksdepartementet dagen etter kollapsen i 2012 og spurte om jeg var interessert, smiler han.
De visste ikke hva som hadde skjedd.
– Det hadde vært lettere for dem å hive meg ut
Det skulle gå noen måneder før Michael ringte distriktssjefen opp igjen. Den tiden han fikk til å bearbeide, er han takknemlig for.
– Han ga meg ro til å gjøre det jeg måtte gjøre, styrken til å jobbe meg gjennom andre ting før jeg ble klar for å fortelle.
De hadde en lang samtale. Lauglo sa at han var villig til å kjempe for Michael i HV-nemnda hvis han måtte.
– Han var en fantastisk leder, og jeg vet jeg var viktig for han også. Året i forveien hadde vi jobbet sammen i en skarp situasjon under 22. juli, og han var og er en jeg ser opp til. Etter samtalen vår følte jeg meg sett, hørt og stolt på. Han var med på å gi meg selvtillit slik at jeg kunne bygge meg selv opp igjen.
Lauglo trengte ikke å kjempe for presseoffiseren sin i nemnda. Michael ble godkjent, og fikk tilbake sikkerhets-klareringen sin i 2013. Han fikk en ny sjanse.
– Den tilliten var det veldig godt å få. Forsvaret har nok av folk å ta av, og det hadde vært lettere for dem å bare hive meg ut. De hadde ikke trengt å ta den sjansen. Derfor var det ekstra godt at jeg fikk den, sier Michael.
Han følte at han hadde fått et godkjentstempel fra det offentlige. At han ble anerkjent som menneske, en de kunne bruke til noe.
For å unngå spekulasjoner bestemte han seg tidlig for å spille med åpne kort. Etter så mange år hvor han hadde jobbet hardt for å holde ting skjult for omverdenen, var det en befrielse. Han inviterte til allmøte på Lutvann, hvor HV-02 holder til. Der fortalte han staben akkurat hvordan det var. Om alkoholmisbruket, om kroppen som sa stopp, om hva han gikk igjennom.
– En klok mann sa en gang at for hver person du forteller det til, har du en hjelper til.
– Det var godt å være ærlig. Og så kunne folk komme og snakke med meg etterpå, hvis de hadde behov for det. Jeg opplevde veldig mye støtte.
Et dårlig menneske?
Og støtte fikk han også fra sin sivile arbeidsgiver. Da han kom til seg selv igjen, etter kollapsen under radiosendingen, følte han seg edru, klar og fin.
Da hadde han fortsatt 2,1 i promille, kunne sykepleieren ved institusjonen fortelle han.
– Jeg ringte gråtende til sjefen min i P4, livredd for å miste jobben – fundamentet i livet. Han sa bare «Mikke, vi er glade i deg – jeg er glad i deg, jobben din har du. Nå skal du bli frisk og konsentrere deg om det. Hvor vil du behandles?»
Den støtten betydde utrolig mye for programlederen. Om ikke alt.
Michael Andreassen har jobbet i P4 siden 1996. 
– Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det hadde vært hvis P4 i stedet hadde vendt meg ryggen. Det hadde røsket bort veldig, veldig mye. Rollen min i HV hadde jeg nok klart å komme meg over, hvis den ble tatt fra meg, men det hadde vært fryktelig tungt – spesielt akkurat da. Det militære har vært en sentral del av meg helt siden førstegangstjenesten, og det å miste det hadde vært en stor sorg, forteller Michael.
Og det er nettopp den ekstreme frykten for å miste alt som dominerte i tiden før han falt om. Frykten for konsekvenser. For at noen skulle forstå hvor ille det stod til, se hvor langt nede han var.
– Jeg skammet meg mye, og trodde ingen i verden kunne forstå hvordan jeg hadde det. Alle så ut til å mestre livet, mestre alkohol – hva er galt med meg, som gjør at jeg ikke klarer det samme?
– Er jeg et dårlig menneske?
Det kostet Michael mange krefter å gå rundt med skammen, redselen og angsten. Når bunnen til slutt var nådd hadde han ingenting igjen å skjule.
– Når du har et problem som det jeg hadde, er eneste løsning å be om hjelp – hvis ikke får du aldri endret på det, og da går det galt. Jeg måtte rett og slett komme til det punktet hvor jeg ble i stand til å ta imot hjelp, og for meg var det på bunnen. Jeg ga opp, og det var helt fantastisk godt å gi opp, sier han.
Skam er ikke godt for noe
Det er ikke alle problemer som er like synlige som det Michael sitt ble da han kollapset på jobb. Uansett hva du strever med, oppfordrer han til å snakke med noen du stoler på.
– Det å ha det vanskelig er ikke noe å skamme seg over. Mange tror de er helt alene, men det er de ikke. Det finnes veldig mange andre som har lignende opplevelser som deg, og det er det – misforstå meg rett – godt å kjenne på. Det er godt å åpne opp og være ærlig om hvordan man har det, sier Michael.
Han tror mange vil oppleve overraskende mye støtte dersom de velger åpenhet. Om ikke i et allmøte, så hvert fall ved å fortelle det til én.
– Skam kan ikke brukes til noe positivt i livet ditt. Ved å snakke om det vil du sette i gang en prosess som gjør at du får det bedre.
Men det er ikke alltid den som bærer på noe selv finner styrken til å si fra, eller til å be om hjelp. Da er det viktig at noen rundt er oppmerksomme og kan ta tak i det.
– Gjør det åpent, med omsorg og et ønske om å hjelpe. Hvis det er noe du stusser på; spør! Mange lurer på om det kan være noe galt, men føler det er så voldsomt å si fra. Begynn med å spørre om å ta en prat, «hvordan er det med deg om dagen?».
Han sier det er viktig å stole på seg selv og egne opplevelser av andre.
– Du trenger ikke si «jeg synes du drikker litt mye om dagen», for det kan du ikke vite. Men du kan si «jeg synes det har luktet litt mye alkohol av deg i det siste». Si noe om hvordan det oppleves fra ditt ståsted, med et ønske om å hjelpe til. Det er ingen som gjør det for å være slemme.
Livsendrende
I dag befinner Michael seg på et godt sted i livet. Han er flink til å passe på at han selv har det bra, og jobber med det som eventuelt kommer i veien. En sjelden gang går han fortsatt i AA-møter. Alkohol har han ikke rørt på 9 år og 10 måneder.
– Jeg har funnet andre ting som betyr mye for meg, og som jeg fyller tiden min med. Jeg har en fin familie, et godt forhold til barna mine og en jobb jeg er glad i.
– Jeg gjør ting jeg har hatt lyst til å gjøre lenge – og har generelt blitt flinkere til å gjennomføre.
Og gjennomføringsevnen er det ingenting i veien med. Han har gitt ut bok, deltatt i flere TV-programmer, holder foredrag og utdannet seg nylig til å bli personlig trener.
– Hvis du ser tilbake på den livskrisen du har vært gjennom – klarer du å beskrive den med ett ord, eller en setning?
– Hmm… Det ligger så mye i det. «Lærerikt» blir feil, det høres for lystbetont ut. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja, men samtidig har det gjort meg til den jeg er i dag.
Han må tenke litt.
– Det er selvfølgelig noen ting jeg kunne ønske ikke hadde vært som de var, men jeg har lært meg å leve med det og heller bruke det til noe positivt.
Michael har en evne til å ikke dvele ved ting.
– «Livsendrende». Opplevelsen og den bakgrunnen jeg har, har endret livet mitt til å bli et godt et.
