De yngste ved Europas frontlinje
De er knapt i begynnelsen av voksenlivet, men har allerede sett mer krig enn de fleste. Etter intensiv opplæring i Polen pakker ukrainske soldater baggene og gjør seg klare for å vende tilbake til fronten.
I Camp Jomsborg er den andre og siste rotasjonen før jul ferdig. Baggene pakkes. Våpendeler eller andre uniforms-artikler som er blitt ødelagt under oppholdet, legges i sorte søplesekker og merkes. Det er viktig at ødelagt utstyr erstattes og at alt fungerer som det skal når ukrainerne setter seg på bussen.
- Jeg ønsket å verve meg, men fikk ikke lov fordi jeg var for ung
Ukrainske "American" (22)
Fra klesbutikk til skyttergrav
De ukrainske soldatene er nå ferdig opplært i Polen. Noen har vært gjennom et grunnleggende infanterikurs, mens andre har fått instruktøropplæring med mål om å trene opp nye soldater hjemme i Ukraina.
Elevene på instruktørkurset kommer rett fra frontlinjen. De har med seg erfaringer og historier fra en brutal virkelighet og en fiende som opererer uten hensyn til regler eller humanitær folkerett.
Snittalderen er høy. Det er de voksne som skal kjempe fremst, slik at den yngre generasjonen kan bygge opp landet igjen og vokse opp i et fritt Ukraina. Soldater fra 18-24 år er ikke pålagt å kjempe i den brutale krigen som pågår for fullt i Ukraina. Mange velger likevel å verve seg.
«American» (22) og «Varg» (23) er kallenavnene til to av elevene som får instruktør-utdanning i Polen. De har opplevd krigens grusomheter på nært hold.
Da fullskalainvasjonen startet jobbet 22-åringen i en vintage klesbutikk, nå skal han lære andre å kjempe på frontlinjen. Han forteller om da han ble sendt til Donetsk og så krigen på ordentlig.
— Jeg ønsket å verve meg, men fikk ikke lov fordi jeg var for ung, forklarer han.
Etter hvert som krigen eskalerte ble han til slutt tatt inn i den ukrainske Hæren og steg raskt i gradene.
— Først var jeg infanterist og lærte meg å bruke forskjellige våpen som maskingevær og RPG-våpen. Deretter ble jeg leder for en større gruppe med soldater.
Men 22-åringen kom i stridskontakt og havnet i koma.
Han viser frem bilder på mobilen sin av et ansikt som er hardt skadet. Det er hovent og blodig, ledninger kommer ut fra kroppen. Han måtte operere både øyne og ansiktet to ganger.
Men motivasjonen er likevel tydelig.
— Vi er et skjold for Europa, folk må forstå dette. Det er mange kvinner, barn og eldre mennesker som er døde, mange byer som ikke eksister lengre. Man kan ikke sitte stille og akseptere det.
Såret ved fronten
«Varg» var allerede i skyttergraven da russerne kom over grensen. Han forteller at de ble beordret til å holde seg rolig og ikke skyte. Men 24. februar klokken 05:00 begynte russerne å bruke artilleri.
— Vi måtte trekke tilbake, det var så mye som skjedde på en gang. Sivile døde foran oss på grunn av kampene i byene, og til slutt måtte vi evakuere. Fienden skjøt på oss, drepte oss. Det var store tapstall og vi kjempet hver dag og hver natt, forteller «Varg».
Så ble også han skadet. Et skudd i brystet.
Etter én måned på rehabilitering returnerte han til avdelingen sin som nå ble sendt til Bakhmut. «Varg» ble skadet igjen, denne gangen i beina av en granat. Da han nok en gang returnerte til laget sitt ble det kjent at han hadde en skade på en lunge, og han ble sendt for å lære seg og operere droner istedenfor.
23-åringen kjempet med droner som våpen i noen måneder før han ønsket å returnere til infanteriet. Han fikk da vite at ingen i laget hans lengre var i live. Ingen.
— Vi var en gjeng som stolte på hverandre. Da befalet mitt ønsket at jeg skulle bli med et annet lag, takket jeg nei og vervet meg heller som «Combat Medic», der jeg jobbet med å evakuere skadede fra frontlinjen.
Mobilen dras frem og «Varg» viser en film fra en GoPro hvor man kan se en blodig mann som fraktes inn i en M-113.
Krigen i endring
29 år gamle «Rodek» deltar også på instruktørkurset. Men i motsetning til de to andre, ønsket han aldri en militær karriere. Han jobbet som kokk.
Så startet krigen og «Rodek» bodde plutselig i et okkupert område i Kharkiv. Etter åtte måneder ble de frigjort, og han ble med i det ukrainske forsvaret.
— Jeg har begravd mange av vennene mine og de kommer ikke tilbake. Krigen er blitt en jobb og det er mental robusthet som gjør at du overlever.
De snakker om artilleri, tapstall og droner som andre snakker om jobb og studier.
Frykten for det som skjer i krigen forsvinner ikke, men de tilpasser seg stadig mer og mer. Det er blitt en del av jobben deres.
Nå skal han og de andre ukrainerne tilbake til hjemlandet sitt og fungere som instruktører. Kampene på fronten er intense, og personell kan ikke tas ut over lengre tid.
— Situasjonen er krevende og opplæringen av nye mannskaper må skje senest innen én uke, forklarer «American».
Ukrainerne forteller at krigen endrer seg hver måned og at det ikke lengre er en skyttergravskrig.
— Du klarer bare å grave én stilling effektivt. Med en gang en fiende finner posisjonen din, så er den borte innen kort tid, brent opp, sier «American». Dette har han selv opplevd.
Treningen som skjer i Camp Jomsborg, må derfor være fleksibel. Det som læres bort kommer på direkte bestilling fra Ukraina.
De ukrainske elevene skryter over de norske instruktørene, og beskriver dem som svært motiverte.
— De er ivrige på å lære oss. Jeg har fått et bedre bilde på hvordan man kan være en effektiv instruktør, og klarer nå å planlegge bedre og justere meg ut ifra hva jeg skal lære bort, sier "Rodek".
Treningen i Polen er mer effektiv enn slik den er hjemme i Ukraina. Her er det ingen droner eller missiler som konstant angriper.
Fortsetter i 2026
Treningen har også styrket det internasjonale samarbeidet. Ved å spille på hverandres styrker har programmet blitt et helhetlig og effektivt utdanningsprogram.
I 2026 vil Camp Jomsborg oppnå full kapasitet der målet er å utdanne over 3000 soldater.
— Vi vil være over 10 nasjoner og stadig flere land melder sin interesse, forteller brigader Atle Molde, sjef for operasjon Legio.
Han sier at det ikke er tvil om at oppdraget i Camp Jomsborg vil styrke samarbeidet både i fred, krise og krig.
— Om vi noen gang må slåss så er det sammen med våre allierte, avslutter brigader Atle Molde.
.jpg)
