Jul på grensen
Hvis du ikke kan komme hjem til familien til jul, får du ta familien med på jobben. Det tenkte Michael Spanne Rozmara, sjef for grensevaktbataljonen ved Garnisonen i Sør-Varanger. Han fløy opp barn, kone og foreldre til russergrensen i nord for en litt annerledes julefeiring.
Vi befinner oss på Høybuktmoen i Sør-Varanger kommune i Finnmark. På samme lengdegrad som Istanbul i Tyrkia. Her er det ikke varmegrader og middelhavsklima som pakker inn julefeiringen. Gradestokken er blå, det er en halvmeter med snø under føttene, og det nærmeste du kommer dagslys, er skumring mellom klokken 10 og 14.
Vi er nær russergrensen, riksgrensen mellom Norge og Russland. Den strekker seg 198 kilometer fra Pasvikdalen der Finland, Norge og Russland treffes, til Grense Jakobselv i nordøst.
På grensen er det til enhver tid utstasjonert over 100 soldater på vakt.
Sjefen for disse heter Michael Spanne Rozmara. Han startet i jobben i juni 2021, men har vært på jobb en vinternatt før. Dette er hans tredje periode i Kirkenes. Og niende året han jobber her. I år feiret han også jul i Kirkenes, sammen med familien.
– Jeg har 150 vernepliktige soldater i tjeneste til enhver tid både langs grenselinjen og på Høybuktmoen. Vi har sju OP-tårn (observasjonsposter) og et titalls patruljehytter langs grenselinjen, sier Rozmara.
Så her oppe hvor flokken hans er, tenker Rozmara at han også må være.
Naturlig å være der
– Jeg tar dem vekk fra sin familie. Og det er en vesentlig forskjell mellom være ansatt og vernepliktig i Forsvaret. De ansatte har valgt yrket sitt, de fortjener anerkjennelse de også. Men en vernepliktig soldat løser oppdrag i henhold til samfunnets behov og Norges grunnlov. De gjør dette av plikt, sier Rozmara og snakker om at julen er spesiell:
– Det er en høytidsperiode, og for folk på vakt medfører det å være borte fra det stedet og de folkene de har mest lyst til å være sammen med. Jeg ser på det som naturlig at jeg skal være der. For å vise soldatene den anerkjennelsen og respekten de fortjener.
Derfor fulgte familien med på lasset da Rozmara fløy opp for å delta på julefeiringen i nord. Både kona, Rozmaras to jenter på 9 og 12 år, og hans foreldre.
Litt skepsis på forhånd
På forhånd uttrykte jentene hans litt skepsis mot julefeiring på jobben til pappa.
– Det var litt sånn «Blir det jul da?», sier Rozmara.
Det er ikke første gang familien er borte når det er jul. De har vært i USA ett år, og to år i Georgia. På programmet denne julen sto tre dager fullspekket med aktiviteter.
– Hele målet er å gjøre det så hyggelig og julete som mulig for soldater i oppdragsløsning. Det var julepynt overalt. Juletre, julemat, julegodter. Det blir mye trening etterpå for å si det sånn.
Lille julaften var det julebrunsj på Pasvik grensestasjon, med mat og lotteri. Det ble også tid til en omvisning i verdens lengste gamme, en gjenoppbygget kopi av den første kasernen til grensevakten.
Julaften var det duket for tradisjonell julemiddag i leiren på Høybuktmoen. Med ribbe, surkål, pølser og medisterkake. Og et bugnende dessertbord.
I tillegg hadde de selskapsleker og loddet ut flakslodd. Etterpå delte de ut roller til en improvisert oppsetning av juleevangeliet. For soldater og befal.
– Men da trakk familien seg tilbake, humrer Rozmara.
Dagen etter ventet julelunsj på grensestasjon Jarfjord rett ved Storskog. Her holder blant andre hundetroppen til, og det ble tid til å hilse på både to- og firbeinte.
Kompani korona-kohort
I leiren på Høybuktmoen var de julaften samlet mellom 40–45 personer. De defineres som én kohort.
– Hvert kompani er én kohort. Vi klarer ikke å holde én meters avstand ute på oppdragsløsning. Familien min måtte teste seg inn i kohorten før julefeiringen, forklarer Rozmara.
Covid er også det det er knyttet mer spenning til for soldatene, enn å feire jul langt unna sine nære og kjære.
– Jeg spurte soldatene om de gruet seg i forkant av julen. Men de sier at de ser det eksotiske i å være så langt nord og på grensen i jula. Litt sånn «once in a lifetime»-opplevelse. De fleste skal dimmitere i slutten av januar. Og de ser på det som en minnerik avslutning av tjenesten, sier Rozmara.
– Men vi skal rullere styrke midt i romjulen, og det knytter det seg mer spenning til, sier han.
– For hvis mange ender opp med å bli syke i julen, og må holde seg hjemme, er det flere som må bli værende også over nyttårshelgen.
Utdeling av flakslodd var populært. Om pengepremier også drysset ned i skjul, vites ikke. Foto: Trygg Arne Larsen, Forsvaret. 
Vernepliktige kan spille på mange strenger. Fremføringen av «Mitt hjerte alltid vanker» er en av minnene Rozmara tar med seg fra julen 2021. Foto: Trygg Arne Larsen, Forsvaret. 
God stemning selv med alternativ julefeiring. Foto: Trygg Arne Larsen, Forsvaret. 
Julefeiring på russergrensen i tussmørke. Et OP-tårn mot nattehimmelen. Foto: Tobias Berteig, Forsvaret
Ta vare på dine soldater
Rozmara selv har akkurat landet for litt romjulsfri med familien i sør. De bor til vanlig i Grimstad. Han har rukket å gjøre seg noen tanker om julefeiringen:
– Det har vært en fin opplevelse. Og i et større perspektiv har det vært rett at jeg var hos soldatene med min familie. Jeg er stolt av den jobben, innsatsen og holdningen til oppdraget som soldatene mine viser og utøver. De gjør det fordi de også vil. Det ligger dypere enn det at de har blitt fortalt at de skal være der, sier han og forteller om grunnholdningen en leder i Forsvaret må ha overfor folkene sine:
– Grunninnstillingen er at du skal ta vare på dine soldater. Julen handler mye om ivaretakelse av dine.Vi skal løse de oppdragene vi er satt til å gjøre, men vi må også ta vare på hverandre. Det var fint å sitte der sammen med min egen familie og sammen med resten av vargflokken, som vi kaller de ansatte og soldatene ved GSV. Man setter ekstra stor pris på tilhørighet og samhørighet i en sånn setting.
– Også er jeg fornøyd med at jeg har to barn som synes det ble en fin og opplevelsesrik jul i Finnmark.
