I dette kaoset havnet NRK-journalisten. Så kom en norsk arm

Vi er i Kabul, 15. august 2021. I dagene og ukene før har Taliban tatt makten i stadig større deler av Afghanistan, i et tempo som har overrasket en hel verden. Hovedstaden Kabul er fortsatt under vestlig kontroll, men Taliban er ikke langt unna.

NRK-journalist Yama Wolasmal er i Kabul for å dekke dramaet som utspiller seg. Så kommer meldingen om at Taliban er på vei inn i Kabul. Panikk bryter ut, og en strøm av livredde mennesker prøver å rømme. De tar seg til fots eller i bil, med kurs mot flyplassen for å komme seg ut av landet.

– Jeg ser et land og et demokratisk system som imploderer foran øynene på meg. FN-folk, hjelpearbeidere – alle haster av gårde mot flyplassen, sier Wolasmal.

Søsteren, Ayesha Wolasmal, er også i Kabul som hjelpearbeider. Hun har kommet seg i trygghet i den militære delen av flyplassen. Men journalisten i Yama kvier seg for å reise.

– Jeg vil bli igjen inne i byen litt lenger, for å dekke det som skjer, sier Yama.

Må komme seg i trygghet

Men etter hvert forstår Yama at han må komme seg til flyplassen. Han tar seg dit til fots, men hovedporten er stengt og strengt bevoktet av tyrkiske soldater. Yama puster rolig.

Søsteren har jobbet som tolk for det norske forsvaret i Afghanistan. Via henne har Yama fått kontakt med Bent Anders Salberg, styrkesjef ved feltsykehuset på flyplassen. Beskjeden er klar: Kom deg til hovedporten ved Abbey Gate, så skal vi få deg inn. Problemet er at Abbey Gate er en av få innganger til området som fortsatt er åpne. Det er stappfullt foran porten.

Et ganske spesielt oppdrag

Ved det norsk-ledede feltsykehuset inne på flyplassen, jobber Ole Robin Naustdal Solås. Han er til vanlig bombekastersoldat i Telemark bataljon, men nå under covid-tiden har han søkt seg til Afghanistan i medic-tjeneste.

Nå som sikkerhetssituasjonen tilspisser seg, kjenner soldaten i ham at han vil bidra på en annen måte. Solås og de andre på feltsykehuset vet at det finnes flere nordmenn som ikke har kommet seg ut av landet. Blant andre flere hjelpearbeidere og journalister.

– Vi visste at både Fredrik Græsvik fra TV2 og Yama Wolasmal var i teig, sier Solås.

Solås melder seg til å hente dem ut, og sjefen melder Wolasmal for å høre hvor han er.

Horder av desperate mennesker

Ved hovedporten har de afghanske grensevaktene gitt opp å stoppe havet av fortvilte mennesker. Folk stormer mot veggen av betongvegger og piggtråd. Eneste vei ut er gjennom den stengte porten.

– Da tenkte jeg: «Helvete, hva skjer nå? Nå kommer den porten aldri til å gå opp.» Det var utrolig tøft å se, sier Wolasmal.

Men det er ikke seg selv han tenker først på. Han ser menneskene rundt seg. Alle står med desperate blikk og banker forgjeves på porten.

– Jeg var ikke redd, og fryktet ikke for mitt eget liv. Det tøffe der og da, var at jeg ikke var journalist som sto foran porten og ville inn, men ble afghaner og så mitt eget folk lide.

Bønnfalles om å hjelpe

Wolasmal har sterke bånd til Afghanistan. Som fireåring kom han til Norge med sine afghanske foreldre. De var politiske flyktninger, og faren hadde tidligere jobbet som journalist i Kabul. Nå er han tilbake i Kabul, journalist som sin far.

Han glir utseendemessig rett inn i folkemengden rundt ham. Men flere hører Wolasmal snakke norsk i telefonen. Folk kommer bort og spør om han har kontakter som kan hjelpe dem inn. Blant annet en ung afghansk mann med kone og baby.

Timene går, det blir natt. Wolasmal sender stadig meldinger med Salberg inne på sykehuset. Salberg sier at de jobber med saken og prøver å finne løsninger for å få ham inn. På mobilen lyser batteriprosenten straks rødt. Uten den mister han kontakten med de norske soldatene.

På feltsykehuset har Solås fått beskjed om at det er høy prioritet å få Yama ut. TV2s Fredrik Græsvik har kommet seg i trygghet på et hotell i byen, der britene har kontroll.

– Men Yama står ute i folkemengden på tiende time, og det begynner å bli prekært å få ham ut, sier Solås.

Nå haster det

Solås er rastløs. Sjefene vil gjerne sende folk til porten, men hvordan skal de få identifisert Wolasmal overfor de tyrkiske vaktene?

– For dem er han jo bare en afghaner, i en folkemengde av andre afghanere, sier Solås.

Solås kjenner Yama igjen fra nyhetene, men googler ham for sikkerhets skyld og tar en utskrift av bildet. Han sier til Salberg at han skal klare å finne Yama i folkemengden.

– Jeg var jo ikke helt sikker på om jeg ville klare å spotte ham i folkehavet, men var gira på å løse oppdraget, sier Solås.

Mørklagte biler

Han får tommel opp, og får høre at britene skal kjøre en lignende operasjon. De har fått signal fra de tyrkiske vaktsoldatene om at porten skal åpnes. Planen er enkel på papiret: Følge etter britene når porten åpnes. Gå inn i folkehavet. Finne Yama.

De er fire som reiser ut i to etterlatte pansrede kjøretøyer fra den danske ambassaden. De kjører de få minuttene mot Abbey Gate. Uten lys. De hører spredt skyting inne i byen. Så ankommer de Abbey Gate. Britene har ikke kommet ennå.

Solås legger merke til noen amerikanske spesialsoldater som står ved en sidedør i porten. Ved hjelp av en megafon har spesialsoldatene ropt til seg den personen de vil hente. Nå står de ved sidedøren som har gitter. En person på den andre siden smetter inn identitetspapirer mellom sprinklene. Så skjer ting fort.

– To menn åpner døra, en mann strekker seg kjapt inn i folkemengden, griper personen og røsker ham inn, mens tre andre kaster seg mot døra og smekker den igjen, sier Solås.

«Det må vi prøve», tenker Solås. Han får låne megafonen fra spesialsoldatene og roper: «Yama Wolasmal, NRK-journalist. Gjør deg til kjenne». Telefonnettet er ustabilt, så de kan ikke ringe ham. Wolasmal har fått beskjed om å stå på høyre side av porten.

Mange norske svar

Solås og laget hans hører spredte svar på norsk der ute, men ikke fra Wolasmal.

– Vi blir litt usikre. Vi er her for å hente én mann, og så står det et ukjent antall andre nordmenn som trenger hjelp der ute, sier Solås.

Men oppdraget er én mann. Og han hører ikke. Yama står med en smal, rød strek igjen på telefonen, og får en ny melding fra Salberg som instruerer ham om å bli stående.

– Jeg skal stå med det norske passet mitt høyt hevet, og rope: «Jeg er norsk!». Det er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg føler meg som en afghaner, men er samtidig den ene, heldige personen som skal reddes ut, mens alle andre blir stående igjen, sier Wolasmal.

Britene kommer

Så kommer britene. Men de følger ikke planen Solås har sett for seg. De sluser seg innover i stedet for å gå ut bredt, som en manngard. Da får Solås øye på Wolasmal.

– Jeg er ikke i tvil. Hvordan jeg klarte å plukke ut ham blant flere hundre andre afghanere i den folkemengden, det skjønner jeg fortsatt ikke, sier Solås.

Wolasmal står midt i folkemengden, litt på skrå for Solås, omtrent 30–40 meter unna. Det er bare én løsning: De må ut og hente ham. Den britiske bilkolonnen fra Kabul sentrum ploger seg rett gjennom folkemengden i 20–30 km/t.

– Vi står på feil side av kolonnen. De har ikke tenkt å stoppe for oss. Jeg vet ikke hvor lang kolonnen er, men skjønner at så fort den er kjørt gjennom, så smekker porten igjen. Da er det «mission failure», for tyrkerne kommer ikke til å åpne den igjen for oss.

Bilene nærmer seg, porten åpner seg helt. Yama begynner å rope. Bak noen amerikanske soldater ser han en liten gruppe norske soldater.

– Jeg så også en britisk soldat, og prøvde å si til ham hvem jeg var. Men han hørte ikke, og dyttet meg vekk. Da så jeg at en av de norske soldatene kastet seg mellom bilene, sier Wolasmal.

Solås har nemlig sett en bil som kjører litt saktere, og med litt større avstand til bilen foran. Solås kaster seg mellom. Han rekker å tenke: «Du dør ikke hvis du blir påkjørt av en bil som kjører 25 km/t, men det er nok ganske kjipt.»

En reddende arm

Solås kommer seg på den andre siden av kolonnen, rett bak muren av amerikanske soldater. Heldigvis rager Solås 190 centimeter over bakken, så han kaster armen sin over skulderen på en av dem, får tak i det han tror er Yama, mens han stirrer rett inn i ansiktet på en annen amerikansk spesialsoldat.

– Og han roper bare: «He is mine! He is mine!», forteller Wolasmal.

– I mitt hode snakker jeg rolig, men jeg ropte sikkert, sier Solås.

Han lykkes med å dra Wolasmal gjennom rekken av vakter, og inn bak porten i samme sekund som den siste bilen kjører igjennom. Så smeller porten igjen. Trygt bak porten kollapser Wolasmal.

– Det var fysisk overveldende. Og en bølge av dårlig samvittighet skyllet over meg. Jeg hadde stått der ute i ti timer og fått livshistorier fra folk.

Proffe sanitetsfolk

Soldatene tar en rask ID-sjekk og sjekker at den norske journalisten er ok. På feltsykehuset blir de møtt av sykehuspersonellet – og søsteren til Wolasmal.

– Jeg får en klem. Hun holder rundt meg og spør om det går bra. Jeg svarer: «Nei, det går ikke bra!»

De neste dagene blir en følelsesmessig berg- og dalbane for søskenparet. Med sine sterke bånd til Afghanistan er de fullstendig overveldet. De gråter seg gjennom de neste dagene, men de får god hjelp fra sanitetspersonellet på sykehuset.

– De tar vanvittig godt vare på oss. Det er fint og rørende å se hvordan de håndterer alt på en proff måte. De finner fram uante krefter til å ta vare på skadde, drive et sykehus, drive en flyktningeleir, og etter hvert også ett barnehjem.

Gråt for landet

De neste dagene er hektiske ved feltsykehuset. Solås er tilbake i medic-rollen, mens Wolasmal rapporterer direkte til NRK-seerne. Så en dag får de to endelig hilst skikkelig på hverandre.

– Jeg husker Yama smilte og sa: «De hendene der kjenner jeg igjen», forteller Solås.

Fire dager etter Talibans maktovertakelse, 19. august, får Wolasmal og søsteren hans skyss med et militært C-17-fly ut av Kabul.

– Vi visste ikke om det var siste gang vi skulle få se Afghanistan. Da bakluken lukket seg, og vi så det siste av lyshavet fra Kabul forsvinne, gråt vi. På vegne av landet, forteller Wolasmal.

Hedres med medalje

Fire år etter, på frigjørings- og veterandagen 8. mai, blir alle de som bidro under uttrekkingen hedret med Forsvarets innsatsmedalje. Solås har ikke helt klart å sette ord på hva dette betyr for ham.

 – Det er hyggelig å bli satt pris på. Og en medalje er jo den høyeste anerkjennelsen staten kan gi til sine soldater. Men det er en anerkjennelse til flere enn den som mottar medaljen, sier Solås og tenker på kolleger fra Telemark bataljon som har fått utmerkelser for oppdrag i Afghanistan.

– De som løste oppdrag i Afghanistan, er mine referanser. Da var det daglige stridshandlinger, og de var ofte i situasjoner der det var en reell sjanse for at liv kunne gå tapt. Men det er ulik tid og ulike oppdrag, sier Solås.