Dramaet på sykehuset: «Send all there is»
Taliban har gjeninntatt Kabul. Det norske personellet på feltsykehuset i Kabul er blant de siste som er igjen, etter at andre nasjoner har trukket ut sine folk. Så går en bombe av ved den ene gaten, og nå fosser det på med skadde.
Kabul, 26. august 2021: Helga Botten kjenner drønnet i kroppen. Det føles som et lufttrykk. Litt sånn dypt og fjernt. Hun vet hva det betyr.
Botten er sjefssykepleier på det norske feltsykehuset på Hamid Karzai internasjonale lufthavn i Kabul. Nå står hun i den åpne hoveddøren til mottaket. Alarmen har akkurat gått på sykehuset. «Selvmordsbombe på Abbey Gate. Mange skadde.»
Det er dem hun venter på der hun står. Så kjenner hun at det smeller på nytt.
Botten har vært i Kabul siden midten av mars samme år. Som del av en seks måneder lang kontingent som drifter det norskledede feltsykehuset i Kabul. Sykehuset ligger inne i en militærleir som i flere år har huset allierte styrker. Men etter at USA varslet uttrekking fra Afghanistan, har tilstedeværelsen fra andre allierte land minket. Nå som den endelige exit-datoen nærmer seg, er amerikanerne og nordmennene de siste som er igjen.
Panikk utenfor sykehuset
I tillegg har sikkerhetssituasjonen dramatisk forverret seg etter at Taliban tok over makten i Kabul ti dager før, 15. august. Flere tusen desperate mennesker har samlet seg på flyplassen i håp om å unnslippe Talibans regime. På de faste sikkerhetsbriefene blir det stadig nevnt økende antall trusler mot leiren. De opplever daglige sikkerhetsbrudd, og er satt i beredskap.
Fram mot 26. august får de til sammen 34 meldinger om kjøretøyer rigget som bomber som er planlagt styrt mot flyplassen og sykehuset. 72 selvmordsbombeforsøk avdekkes, 4 bombekastere identifiseres, og det skjer 19 ulike brudd på perimetersikringen rundt leiren. I snitt to om dagen.
Rundt sykehusets innganger har personellet satt opp meterhøye betongvegger, såkalte T-walls. Og det er også satt opp tjukke kevlar-plater på innsiden av vinduene. I ukene før har de visst noe var i emning. Derfor har de øvd på evakuering, beskyttelse av sykehuset og har trent mer på skytebanen.
– Vi forberedte oss på noe, men vi visste jo ikke når eller hva eller omfang, sier Botten.
Stålsetter seg for det ukjente
Feltsykehuset på flyplassen er utstyrt som et middels stort norsk sykehus med fire traumeplasser, tre mottaksbenker i akuttmottaket, og ytterligere fire intensivplasser, som kan økes til sju ved behov.
Det vil si at når det kommer flere skadde pasienter enn det er helsepersonell og materiell til å håndtere samtidig, så defineres det som en masseskadesituasjon. Det setter både personellet og utstyret under massivt press. Botten og folkene hennes hadde trent på masseskade med opp mot ti pasienter samtidig.
– Vi hadde også opplevd en liknende situasjon noen dager i forveien. Med flere skadde, men spredt over litt tid. Så vi fant fram utstyret vi visste vi kom til å trenge, forteller Botten.
En flom av sårede
Personellet på sykehuset er allerede hardt presset, og har i flere uker strukket strikken langt. På sykehuset har nemlig skadetilfanget endret seg. Det kommer inn både skudd- og granaterskader samt klem- og brannskader. De får en økende strøm av pasienter som i overveiende grad er sivile. Barn, kvinner, gravide og eldre.
I tillegg har mange barn søkt tilflukt bak sykehusets vegger, de minste er bare noen måneder gamle. Siden Taliban tok makten i Kabul har de også bistått i evakueringsarbeidet av nordmenn, norskafghanere og andre. Så sykehuset er både et evakueringssenter, et barnehjem og et feltsykehus i beredskap.
– Det var helt hinsides galskap
Så midt oppi dette kaoset er det Botten står i hoveddøra på mottaket, og venter på noe hun ikke vet omfanget av. Først får de melding om at seks alvorlig skadde er på vei inn.
– Ganske fort etter den første beskjeden, får vi en ny beskjed om at det kommer rundt tjue, sier Botten.
Raskt etter økte tallet på skadde ytterligere.
– Kort tid etter at det smalt, får vi en følelse av omfanget, og det er helt hinsides galskap.
De første som kommer, er døde
De neste timene kjører biler fram og tilbake fra Abbey Gate og til sykehuset. Raskt fylles alle sykeplassene opp.
– Det var en helt ekstrem situasjon. Flere av de første som kommer, er døde, og blir tatt rett i falne-teltet, forteller Botten.
Botten og en amerikansk lege som også jobber på sykehuset, sørger for at personellet omorganiserer seg, sånn at de makter å ta imot flere personer samtidig. Her blir triageringskunnskapen til helsepersonellet satt på en real prøve.
Triagering betyr en grovvurdering av skadeomfanget og alvorlighetsgrad, sånn at innsatsen blir satt inn på pasientene det er mulig å redde. Pasienten får tildelt en «T» og et tall. «T» står for «traume» og tallet indikerer om du er livstruende eller lettere skadd. «T4» står for døende pasient.
Å la noen dø for å redde andre
– Får du merkelappen T4, er du klassifisert som døende. Og det krever veldig mange ressurser å forsøke å redde en døende. I en sånn situasjon så må vi prioritere å redde flere, fordi å redde den ene betyr at vi kan redde færre andre pasienter, forklarer Markus Jagersten.
Han er nestkommanderende på feltsykehuset, og er i Afghanistan på samme kontingent som Botten. Jagersten er blant annet ansvarlig for sikkerheten til personellet på sykehuset. Han har bakgrunn som sykepleier og er utdannet offiser. Når bomben går av, blir han et koordinerende ledd på sykehuset.
Og triagering, forklart sånn Jagersten gjør det, høres kanskje ut som en smart måte å skille pasienter på. Men i praksis betyr det å la noen dø, for å gi andre en sjanse. Og pasientene som kommer inn, er unge amerikanske soldater, det er sivile afghanere, det er kvinner og barn. Som medisinsk personell ligger det i ryggmargen å prøve å redde alle.
Folk og blodsøl overalt
– Det er så mange som trenger traumebehandling. Noen blir forsøkt reddet, som ikke lar seg redde, men noen blir reddet på grunn av innsatsen fra alle på sykehuset, forteller Botten.
Det er alle mann til pumpene og intens jobbing.
– På sengeposten samler vi dem det ikke er så kritisk for. Her ligger det folk overalt, også på gulvet. Egentlig har vi maks kapasitet på 20 pasienter, men den kapasiteten sprengte vi den kvelden, forteller Botten.
Hjertekompresjoner på gangen
Litt bak pasientmottaket har de etablert et alternativt mottak. Rett på gulvet, inne i en gang, plasserer de en båre og noen kasser med utstyr. Her tar de imot de litt mindre alvorlig skadde pasientene.
Hun som til vanlig er det norske personellets allmennlege, har ansvaret her.
Brått blir situasjonen kritisk for en av de skadde som ligger på gulvet. Det blir besluttet at de må åpne brystkassen, og gi direkte hjertekompresjoner.
– Sånn reddet de livet på den pasienten, sier Botten.
Mitt oppi alt kaoset starter også en fødsel. En gravid afghansk dame får rier. Og mannen til den fødende aksepterer ikke mannlig lege på kona si, men selv det klarer sykehuspersonellet å få til.
– Ikke trent på å ta imot fødsler
– Vi er jo ikke trent til eller forberedt på å ta imot fødsler på et militært feltsykehus. Eller behandle barn eller veldig gamle folk, som vi også tok imot. Men vi måtte samle sammen et team, og allmennlegen vår gjorde også der en helt fenomenal innsats, forteller Jagersten.
Rett før fødselen har hun vært i mottaket og bidratt til å redde liv. Og så går hun rett inn til den fødende, for å ta imot et nytt liv. Det er jo helt surrealistisk, sier Jagersten.
«Send all there is»
De skadde kommer til sykehuset i bølger. Den første bølgen er rett i etterkant av bomben. Innen det er gått to timer har de tatt imot 36 pasienter på det lille feltsykehuset. Tre timer senere har de tatt imot 23 til.
Heldigvis har personellet tidlig skjønt alvoret i situasjonen. For da bomben gikk av, spurte amerikanerne sykehuspersonellet om de skulle sende luftevakueringsteam og sine C-17-fly fra basene sine i Ramstein og Qatar.
– De spurte hvor mye vi trengte, og vi svarte: «Send all there is», sier Jagersten.
Så allerede da pasientene ankommer sykehuset den kvelden, er de første C-17 Globemaster-flyene på vingene, med kurs for Kabul.
– C-17-flyene er rigget med både medisinsk utstyr og helsepersonell, inkludert intensivkapasitet. Så da de tre flyene landet utover natten, hadde vi prioritert pasientene, lagt evakuerings-rekkefølgen og klargjort pasienter for flytransport. Så de tok med seg pasienter fortløpende, sier Botten.
Barnehjem på sykehuset
Parallelt med pasientbehandlingen er Jagersten også opptatt med å beskytte barna som bor på sykehuset. De har allerede flyttet dem engang, da skadetilfanget på sykehuset ble alvorligere i dagene etter Talibans maktovertakelse.
– Vi ville ikke at barna skulle se alle de alvorlig skadde pasientene, så vi hadde flyttet dem over til et tidligere covid-testområde, en liten bygning på den andre siden av gata for sykehuset.
Her samarbeider sykehuspersonellet med Unicef, og sammen organiserer de et lite barnehjem. Ungene har tegnet og henger opp litt bilder på veggen, og gjort det til sitt.
Men når bomben går av, blir det så mye trafikk utenfor sykehuset, med skadde i skytteltrafikk, så barna flytter inn igjen på sykehuset, men lengst mulig unna pasientmottaket.
– Så der har vi unger helt fram til de aller siste flyene tar av med sivile, sier Jagersten, og forklarer at det er også dette med barna som tar ham hardest:
– Skadde, sårede, også døende, eller døde mennesker, er uproblematisk. Det er jeg innstilt på. Men det å forholde meg til barn i en sånn situasjon, det er ikke noe jeg er trent til å håndtere, eller var forberedt på. Det traff meg hardt, sier Jagersten. Som på det tidspunktet selv hadde en toåring hjemme i Norge.
– Å få ansvaret for alle disse barna, var verre enn å få beskjeden å forberede oss på å forsvare sykehuset, Men det var godt å kunne gjøre noe for dem. Og det var mange som trådte til med barnepass, sier Jagersten, og forteller om kolleger som satt med småbarn på fanget mens de sendte bestillinger til Norge, eller om kirurgen som i pausene mellom krevende operasjoner, kom til barnehjemmet og lekte og passet på barna.
– Og vi tok den beslutningen sammen at alle ungene som kommer inn i leiren, de tar vi til sykehuset. Det er den tryggeste plassen for dem.
Rekordstor redningsoperasjon
I takt med at amerikanske Globemastere lander og letter, endrer tempoet på sykehuset seg natt til 27. august. Femten timer etter at den første pasienten ble kjørt til mottaket, er sykehuset tomt for pasienter.
Rundt 70 pasienter hadde blitt sluset gjennom mottak og videre til behandling.
– Amerikanerne sa at dette var en av de største medisinske luftevakueringsoperasjonene de hadde gjennomført noen gang, sier Botten.
– Da var jeg glad at sykehuset, selv om det var norskledet, hadde havnet inn under amerikansk kommando med de evakueringskapasitetene de har til rådighet.
Norge og USA alene igjen
Når siste pasient har evakuert, er det norske personellet fortsatt igjen på sykehuset. På flaggborgen utenfor har det tidligere vaiet en rekke allierte flagg. Nå henger kun det norske og det amerikanske flagget.
Det er fire dager igjen til endelig exit-dato. Amerikanerne ønsker å ha det norske feltsykehuset med seg til siste slutt.
– Så vi blir bedt om å stå to dager til, og da var det noen av våre som gikk litt i kjelleren, sier Botten.
Personellet har jobbet døgnet rundt i flere uker, og har levd tett på en frykt for hvordan det skal gå.
– Men når IS som sto bak det første selvmordsangrepet, har lyktes så godt, så må vi forvente at de har lyst til å gjøre det igjen. Så jeg, og alle, må skru på hodet igjen. Folk snur og mobiliserer. Alle var helt rå, sier Botten stolt.
En etterlengtet pressemelding
Så, 30. august klokken 06.16, sender Forsvaret ut en pressemelding med teksten:
«Alt norsk personell ute av Kabul
Forsvarsdepartementet opplyser at alt norsk personell nå er ute av Kabul og Afghanistan. Det siste flyet med norsk personell fra feltsykehuset tok av fra Kabul kl 04.34 norsk tid, og er på vei til Tbilisi.»
Hedres med medalje 8. mai
Den 8. mai 2025 blir Helga Botten og Markus Jagersten hedret for innsatset på feltsykehuset de siste døgnene før uttrekking, sammen med hele kontingenten. De skal motta Forsvarets innsatsmedalje.
Når Helga Botten tenker på kollegaene sine, blir hun stolt. Både over innsatsen og over faget deres:
– Som helsepersonell er vi heldige i sånne situasjoner, for vi har noe veldig håndgripelig å jobbe med. Vi gjør en forskjell, alle er nyttige. Ved å ha fokus på oppgavene så gjør det, for min del, opplevelsene mindre skremmende. Vi er tross alt her for å gjøre en jobb, og den er verdifull, sier Botten.
Hun trekker fram hvor heldig hun er som har fått jobbe sammen med de andre i kontingenten sin:
– Det er så mange utrolig flotte folk, som alle uselvisk brettet opp ermene og gjorde en fantastisk jobb. Det hadde ikke gått så bra som det gjorde, uten hver og en av dem.
Også Jagersten blir blank i øynene når han tenker på innsatsen de sammen la ned:
– Det jeg egentlig er mest stolt over, er at det er helsepersonellet som får anerkjennelse for den innsatsen vi la ned. Gjengen vi hadde med oss nedover, var eksepsjonell. De gjorde en fenomenal jobb og sto i langt mer enn det man kan forvente. Det var jobb 24 timer i døgnet. Og med litt sånn «Hvil når du kan»-preg. Og det var ikke ofte du kunne det, sier Jagersten.
– Vi skulle reise ned dit for å drifte et militært feltsykehus i stand til å gjennomføre stabiliserende kirurgi. Så måtte vi håndtere en alvorlig pandemi med veldig syke pasienter. Og så ble vi plutselig stående midt i en humanitær krise, sier Jagersten.
– Vi behandlet folk og situasjoner som vi normalt ikke er trent for. Og på slutten av oppholdet var det bare oss. Men det var ikke noe nøling. Det var kun: «Det er mottatt», avslutter Jagersten.
Botten og Jagersten mottar medaljer sammen med flere andre i en medaljeseremoni på Akershus festning 8. mai.
Det norske feltsykehuset i Kabul
- Mellom 15. og 26. august behandlet de 258 pasienter. 41 prosent av pasientene var kritisk skadde med skudd-, stikk- eller brannskader.
- De aktiverte «vandrende blodbank» to ganger, og totalt 117 poser med blod ble overført til pasienter. 80 av dem ble brukt under masseskaden 26. august.
- De behandlet over 70 pasienter etter selvmordsangrepet 26. august. Halvparten var amerikanske soldater, og resten av sivile afghanere. Totalt døde minst 182 mennesker i angrepet: 13 amerikanske soldater og 169 sivile afghanere.
- 1250 norske statsborgere ble evakuert med hjelp fra sykehuspersonellet.
- Personellet på sykehuset tok vare på 147 barn totalt gjennom denne perioden.
