Forskningsprogrammet som havnet i krigen
24. februar 2022 ble hverdagen til Tom Røseth og hans medarbeidere i Ukrainaprogrammet ved Forsvarets høgskole satt på hodet.
Da krigen brøt ut, hadde Ukrainaprogrammets prosjekter vært i drift i ett år, i noen tilfeller kun noen få måneder. Vanligvis i denne fasen samler forskerne inn data og gjøre analyser, først etterpå er det aktuelt å formidle forskningen. Krigen endret arbeidsflyten totalt, og formidlingen og forskningsprosessen skjedde samtidig.
Programmets samarbeidspartnere ved det ukrainske forsvarsuniversitetet var krystallklare på at de trengte å formidle viktige aspekter ved krigen, og for deltakerne i prosjektene skjedde nå alt på én gang: Det var umulig å reise, så datainnsamlingen måtte skje via lokale aktører. Samtidig ble enkelte av de ukrainske prosjektdeltakerne mobilisert til fronten og rapporterte direkte fra skyttergravene. Dermed satt forskerne på verdifull informasjon som måtte formidles til norsk og internasjonal opinion, og som kastet dem ut i et flere måneder langt ekstremt medietrykk.
Stod dere ikke i et dilemma mellom forskning og aktivisme?
– Er det å støtte Ukraina aktivisme, når jeg mener det er faglig basert argumenter for det? Nei, jeg mener ikke det. Jeg mener at vi kjører vitenskapelig metode og analyse på det vi jobber med. Når jeg mener faktagrunnlaget er usikkert, unnlater jeg å innta en posisjon på den tematikken, eller formidler grad av usikkerhet, sier Tom Røseth.
– Samtidig er det umulig å ikke bli beveget når man kjenner ukrainere som kjemper ved fronten. Man blir personlig grepet av det, og sånn sett føler man noen ganger på balansen mellom forsker og aktivist. Men da har jeg erfart at jeg korrigerer meg inn igjen gjennom dialog med kolleger ved høgskolen og andre rundt meg.
-
Programmets prosjekter forsker på russiske militære og ikke-militære virkemidler og militære operasjoner overfor Ukraina fra 2014. Programmet bestod i 2020 og 2021 av prosjekter finansiert av Forsvarsdepartementet. Tanken var at Norge kunne lære av erfaringene Ukraina gjorde i striden om Donbass, støtte ukrainsk totalforsvar og ta i bruk kunnskapen i militær utdanning og Russland som trusselaktør.
Førsteamanuensis Tom Røseth sammen med seniorforsker Håvard Bækken og forsker Tobias Sæther fikk i tillegg tildelt midler fra Norges forskningsråd (NFR) til et internasjonalt prosjekt.
De ville se nærmere på kampen om innflytelse og russiske virkemidler. Dette var allerede i 2021 et sentralt spørsmål, og Ukrainas sammensatte befolkning og historie som sovjetisk republikk ble utnyttet av Russland til å så tvil om befolkningens identitet til Ukraina.
Prosjektet ville lære av de ukrainske erfaringene og dermed styrke europeisk og norsk motstandskraft og doktriner. En viktig partner var Det ukrainske forsvarsuniversitetet, på engelsk National Defence University of Ukraine (NDUU).
Da Forsvarets høgskole fikk tilslaget fra NFR høsten 2021, var Russlands forsøk på fullskalainvasjon av Ukraina kun måneder unna.
Krigen endret prosjektets mål
I søknader om forskningsmidler står prosjektets formål sentralt. I utgangspunktet skulle eksempelvis prosjektet Contested Ukraine som del av Ukrainaprogrammet studere Russlands bruk av sosiale medier og andre ikke-militære virkemidler overfor befolkningen i okkuperte områder på Krym og i Donbass. Eksempler på ikke-militære virkemidler er identitetsbygging gjennom militærpatriotiske klubber i russiskkontrollerte områder, russiske påvirkningsoperasjoner i VKontakte (russisk Facebook) og Telegram mot ukrainsk befolkning og gjentatte digitale angrep mot ukrainsk infrastruktur.
– Russlands invasjon påvirket prosjektet i stor grad og ble en veldig viktig tilleggsdimensjon. Vi ble raskt enige med våre ukrainske og internasjonale partnere om at vi skulle inkludere tiden etter invasjonen i alle pågående prosjekter, sier Tom Røseth.
– Også den geografiske avgrensningen av prosjektet ble utvidet med nye okkuperte territorier, og det ble naturlig nok lagt mer vekt på de militære virkemidlene og på Russlands overgrep mot befolkningen.
Fullskalainvasjonen påvirket også sammensetningen av forskere i prosjektet:
– Contested Ukraine-prosjektet mistet blant annet en russisk forsker, som ikke turte å delta i et prosjekt sammen med ukrainske forsvarsinstitusjoner. Det er helt forståelig. Det er trolig at presset fra russiske myndigheter, eller forventningen om det, ble for sterkt.
Nettopp i denne sammenhengen er det et viktig skille mellom de forskjellige prosjektene i Ukrainaprogrammet. Contested Ukraine er forskningsrådsfinansiert, og fokus er felles forskningsresultater. Samarbeidsprosjektet Total Defence Cooperation med ukrainsk forsvarsuniversitet har på sin side som formål å styrke ukrainsk forsvarsevne gjennom kunnskap og forskning.
Hvordan er det rent logistisk å drive forskning i et land som er i krig? Dere forutsatte jo ikke det fra starten av.
– Krigen har hatt stor praktisk påvirkning på prosjektene. Det har blitt veldig vanskelig å reise til Ukraina, men kombinasjonen av koronatiltak og en tilspisset sikkerhetssituasjon gjorde at det ikke var helt uten problemer tidligere heller. Sett i ettertid var det intense samarbeidet i tiden mellom korona og invasjonen utrolig viktig, og vi var heldige som kunne trekke på en allerede 10 år gammel og veletablert relasjon mellom FHS fagstab og det ukrainske forsvarsuniversitetet.
Risikoen for ukrainske partnere
De norske forskerne i prosjektene har ikke besøkt Ukraina etter invasjonen, men en reise står på agendaen. Det er viktig å møtes for å fortsette forskningsforpliktelsene, vise solidaritet, pleie det gode nettverket, og vise at Norge er seriøse med samarbeidet. Det kan være utfordringer med å samarbeide med en institusjon som er i krig, ifølge Røseth:
– Vi har diskutert etikk – og bias, ikke minst. Hvor mye sann informasjon får vi? Hvor mye «offentlig» er den rammet inn, og hvor mye frihet har våre partnere? Vår erfaring er at de er frie, og så er det selvfølgelig enkelte rammer som er der, hvor de i offentlighetens lys sier én ting, og så er de mer frittalende når det er mulig.
Har dere også diskutert om dere i disse prosjektene kan utsette ukrainske samarbeidspartnere for risiko de ellers ikke ville møtt?
– Vi tror ikke vi utsetter dem for økt risiko ved å samarbeide med dem. Ja, de må være bevisst av egen bias og kanskje kritisere egne myndigheter. Det handler om at vi må påse at vår felles forskning når opp til de internasjonale standardene. Hensikten er å heve ukrainerne der hvor de eventuelt ikke har internasjonal standard. De er mindre erfarne med forskning i internasjonale fora. Vi kan bistå med oversettelse til engelsk, eksponere dem for internasjonale konferanser og bidra med kvalitetssikring innen metode, etikk og kildebruk. Vi håper å medvirke til at mer ukrainsk forskning kommer ut internasjonalt, ved å styrke Ukrainas akademiske bidrag.
Råd til andre prosjekter som havner i krig
Det er sjelden at sikkerhetssituasjonen for et forskningsprosjekt endrer seg så til de grader som den gjorde for Ukrainaprogrammet ved Forsvarets høgskole.
Har du råd å komme med til andre i en liknende situasjon?
– Avklar forventningene med ledelsen og sørg for at nivåene over er involvert og bevitner hvor mye arbeid denne typen endring i rammebetingelsene fører med seg. På den måten kan forskerne bli ivaretatt på en god måte, sier Tom Røseth.
Som forsker blir du fort overlatt til deg selv og bestemmer egen arbeidsbelastning.
– I etterpåklokskapens lys ser vi at en forventningsavklaring med ledelsen skulle kommet på plass raskt, og at vi skulle jobbet systematisk med kriseledelse helt fra starten av. Når det blir krise, er det lett at hver og én forsker trekker seg tilbake og jobber intenst med sitt. Vi hadde ikke klart å jobbe så mye om det ikke var for følelse av nødvendighet med å bidra – både overfor ukrainerne og opplyse hjemme og internasjonalt om krigens virkelighet.
Jeg vil berømme innsatsen til Trude Gjelsten, Tobias Sæther, som i lengre perioder har ytt over evne for å bistå prosjektene og ukrainerne. Jeg måtte, en stund etter fullskala-invasjonen og et enormt arbeidstrykk, spørre Håvard Bækken om å ta over ledelsen av Contested Ukraine, noe han heldigvis sa ja til.
Ifølge Røseth erfarte prosjektdeltakerne at de måtte komme sammen og diskutere den mentale belastningen det var å stå i denne kritiske situasjonen:
– Vi måtte snakke sammen for å behandle all informasjonen vi fikk om det tragiske som utspilte seg, og som var veldig tett på oss gjennom våre personlige relasjoner i Ukraina. Vi forstod etter hvert at det var helt avgjørende å trekke lasset mer sammen for å gjøre hverandre gode og bygge oss opp som team.
