Utdanner sivilister til krigere
De ukrainske soldatene forbereder seg på å kjempe for livet og landet sitt. Med fagkunnskap, nøyaktighet og dedikasjon bidrar den norske instruktøren til deres overlevelse og frihet – men det koster.
Saken er fra heimevernsblad nr. 3 2024
Den tette tåka som omslutter den engelske landsbygda legger et dystert grått teppe over landskapet. Plutselig høres barnelatter. Krystallblå øyne møter pappas like blå gjennom den lille mobilskjermen – noen få minutter hver dag.
– Det er viktig, så hun ikke glemmer hvordan jeg ser ut.
Sist han var instruktør i England, lå hun trygt i mammas mage. Nå har hun møtt verden.
Om det er mandag eller lørdag er ikke lenger viktig; det som teller er om man er på dag 23 eller 28 i treningsprogrammet – en dag nærmere avreise for de ukrainske soldatene. De skal tilbake til en brutal virkelighet der hver dag handler om å overleve.
Han skal hjem til fredagstaco, hverdag og trygghet. En stor kontrast til dem han nå tilbringer mesteparten av døgnet sammen med. Derfor er treningstimene så utrolig viktige og innsatsen som legges ned så høy.
I perioder har ikke døgnet nok timer, og søvnmålet på åtte er ikke i nærheten av å nås. Pausene som er tiltenkt hvile og mat brukes på å forberede neste leksjon. Alt må være feilfritt, for konsekvensen i motsatt tilfelle er for stor.
– Alle instruktørene kan dette godt, men vi må gå gjennom det, spesielt når vi er slitne, for å sikre at alt sitter. Jo lenger ut i perioden vi kommer, desto viktigere blir det, særlig når vi jobber med komplekse oppgaver der marginene for feil er små.
Han står foran en gjeng ukrainere. De er møkkete, svette og flere har allerede rukket å tenne sigarettene.
De er tydelig fornøyd med innsatsen de akkurat har lagt ned.
De har kjempet seg gjennom skyttergravene, nedkjempet markører, tatt vare på sårede og brukt det de har lært de siste ukene i en siste «eksamen».
Neste gang er det ikke norske instruktører med uniformen på vranga de møter i de sølete, trange gangene, men russere med det samme ønske som dem selv: å overleve og å bekjempe motstanderen.
Instruktøren har fulgt dem i flere uker. Ved skyttergravene i treningsområdene har han nå observert dem. Det er tid for tilbakemelding. Stemmen er klar og tydelig da han på ukrainsk får oppmerksomheten til mennene foran seg før han fortsetter på engelsk:
– Do you remember where you were just a few days ago? Holy f....! You’ve learned so much in such a short time.
Det utløser begeistrede rop og klapp blant ukrainerne. Han fortsetter å rose, gi dem selvtillit og konstruktive tilbakemeldinger ved hjelp av tolken. Han er tydelig fornøyd, men det har kostet. De siste treningsdagene har vært usedvanlige harde både for ukrainerne, men ikke minst for instruktørene.
– Vi er her for å trene soldater, mennesker, som skal ut i krig. Da blir våre behov lite viktig, og det kommer sist. Det er selvfølgelig nødvendig å ta vare på seg selv, for vi skal drive på med dette i tre måneder, men det har vi mulighet til. Vi har en ledelse som er flinke til å ha et overordnet blikk, som passer på.
En sjelden gang, etter spesielt intensiv trening som nå, får de en fridag. Han skal sove, trene, sove litt til og ringe hjem. Nå har han bedre tid, men det har ikke hun som enda ikke har fylt ett år, for fokuset skifter fort og pappa på skjermen er ikke interessant mer enn noen minutter av gangen. Da er det godt å høre samboeren fortelle om små og store øyeblikk fra hverdagen hjemme. Dette er et oppdrag de løser sammen, og uten henne kunne ikke han vært her.
– Jeg snakker om at jeg er sliten, men jeg kan ikke forestille meg hvordan hun har det – oppe hver natt, uten å ha hatt en sammenhengende natts søvn på lenge. Hun står på og det er ingen klaging. Hun legger til rette for at jeg kan bidra her; det er utrolig imponerende og bare å hylle.
Blant de ukrainske soldatene finnes hele aldersspektret, fra de som knapt har fylt 18, til bestefedrene, der linjene i ansiktet vitner om et liv preget av hardt arbeid. Du har de som har søkt seg til dette frivillig og de som har vært på feil sted til feil tid.
– Noen av dem har blitt hentet rett fra gata som vernepliktige. Bare en uke før de kom hit, hadde de ingen militær erfaring – kanskje ingen tanke om at de skulle ut i krig. De kunne ha vært på butikken for å kjøpe majones, og plutselig blir de plukket opp. Nå står de her midt i et grunnleggende infanterikurs.
Det er derfor ikke overraskende at noen kan være innesluttet og tankefulle i starten. Verneplikten i Ukraina gjelder alle menn mellom 25 og 60 år, og det er noe de ikke kan unngå – uansett hvilken grunn de måtte ha. Når de ankommer England, står de overfor to valg: å gi opp eller å gi alt de har. De aller fleste velger det siste.
– Det er jo skremmende, og det skjønner jeg. Etter noen dager blir vi bedre kjent med dem. Da bygger vi et nært og godt forhold – og det er helt nødvendig, mener jeg. Når du gir litt av deg selv og åpner opp, blir de mer mottakelige for det vi prøver å lære dem.
Ukrainerne er takknemlige og det er tydelig at de setter stor pris på omsorgen nordmennene gir dem. En varme de ikke er vant til fra tidligere, men som gjør at de føler seg sett, verdsatt og mer motivert – kanskje også litt mindre alene. Selv det han ser på som et verktøy for å opprettholde stridsutholdenhet, oppfatter de som omsorg.
– Så enkelt som å ta vare på føttene for eksempel. Det er helt fjernt for dem. Når vi går en runde på kveldstid og ber dem ta av seg sko og sokker for å sjekke at føttene er i orden og samtidig spør om det går bra med dem, om de har spist, drukket, vært på do og slikt, merker vi hvor mye det betyr for dem. For dem handler det om å bli sett – om å ta vare på hverandre.
Fra sivilist til soldat
Over 70 prosent av dem han har trent de siste ukene har aldri før holdt i et våpen. Derfor starter de med det helt grunnleggende og læringskurven er bratt.
– De lærer så ekstremt fort. Jeg kan nesten ikke fatte og begripe det. De får til så mye på så kort tid. Alt fra å håndtere våpen, grunnleggende stridsdriller og teknikker for å overleve på egenhånd i felt. Det er intet annet enn imponerende. En viktig faktor er nok nettopp det at de skal tilbake til krig, og de vet at det de lærer her kan holde dem i live.
Gjennom ukene i England kommer det hele tiden små drypp med mestring. Sakte, men sikkert blir sivilister om til soldater. En drill blir ikke bare gjennomført, men betydningen bak handlingen blir forstått, noe som er like viktig.
– Det er ikke alltid de bare kan ta en drill og bruke den direkte i et virkelig scenario og forvente at det fungerer. Men det vi vektlegger er at når de mestrer en drill til det punktet hvor de ikke trenger å tenke, kan den danne grunnlaget for videre improvisasjon. Derfor er det helt avgjørende at de forstår prinsippet bak hver teknikk, noe det er imponerende at de gjør så raskt.
Blant paller spikret sammen for å illustrere gatehjørner og husvegger står han og vurderer teknikken til ukrainerne.
De øver på håndgrepene som skal brukes i morgendagens økt på skytebanen, men også når de skal forsvare landet sitt hjemme i Ukraina.
Sola skinner og den ellers dystre tåka har lettet. Han er ikke helt fornøyd og med raske skritt og tolken hakk i hæl går han bort til den ene gruppa.
Stemmen hans overdøver alle klikkelydene fra avtrekkene. Han får lånt seg et våpen, stiller seg stødig og lener seg inntil pallen.
Han forklarer hva han gjør og hvorfor. Så er det ukrainerens tur igjen, og en etter en får de direkte tilbakemeldinger før han går videre til neste gruppe.
Det han gjør i operasjon Interflex, ser han på som ekstremt givende.
– Vi bidrar til å øke sjansene for at disse menneskene overlever – mennesker som kun ønsker det vi har i Norge: demokrati, et fritt land og et normalt liv. Ingen ønsker å være i krig, men de kjemper for frihet. Å kunne sette dem i stand til å påføre motstanderen dødelighet og hjelpe dem med å overleve er svært givende. Det handler tross alt om liv eller død for dem – enten «meg» eller «ham».
De norske instruktørene har en gjennomsnittsalder på rundt 30, men også her finnes både de helt unge og de litt eldre med mer livserfaring. De har blitt en godt sammensveiset gruppe der kommentarer og latter sitter løst.
Han er i starten av 30 åra. Har en helt vanlig jobb, har akkurat blitt pappa og er soldat i en av Heimevernets innsatsstyrker. Dette er hans andre kontingent.
Forrige gang han kom hjem gikk tankene ofte til de ukrainske soldatene han hadde blitt kjent med.
Spesielt klokken 09.00, da han var vant til at de hver dag i England – både nordmenn og ukrainere – hedret sine falne kamerater med ett minutts stillhet.
Den tette grå tåka byttes snart ut med lette snøfnugg hjemme. Det går mot jul. Om ikke lenge kan han løfte opp datteren sin igjen. Holde henne tett, lukke øynene og kjenne hvor heldig han er.
– Det er veldig tøft å være hjemmefra og ikke se henne hver dag. Men så minner jeg meg på situasjonen, og det føles som et veldig lite offer i det store bildet.
Han blir stille før han fortsetter:
– De fleste jeg trener opp her har barn.
Det blir nært. Krig er brutalt, og mange av de ukrainske soldatene gjør dette for barna sine – for at de skal slippe. De er villig til å gi alt, selv om mange aldri får holde døtrene og sønnene sine igjen. Det vet han, og derfor gjør han sitt ytterste i rollen som instruktør – for at de en dag skal komme hjem igjen.
