– Et av oppdragene jeg kommer til å huske best
Oppdraget var å fly ut norsk personell fra Kabul de siste dramatiske dagene da Taliban tok over makten i Afghanistan.
I ly av natten og med kortest mulig bakketid, fløy Bård Vereide og crewet hans flere turer til Hamid Karzais internasjonale lufthavn i Kabul. Den siste skulle etse seg litt ekstra fast i hukommelsen.
– Du må fly inn og ut av Kabul på en spesiell måte, for Hindukush-fjellene nordøst for byen er så høye. Kabul ligger halvveis nedi en gryte. Så det er teknisk utfordrende å fly der i dårlig vær.
Slik beskriver pilot og kaptein Bård Vereide en innflyvning til Kabul, Afghanistans hovedstad. En innflyvning han har foretatt seg flere ganger.
Vereide er stasjonert i 335 skvadron på Gardermoen. Her har han jobbet i 26 år. I Forsvaret har han tjenestegjort enda lenger. De aller fleste timene har han tilbragt bak flyspakene på Forsvarets dronning i lufta, Hercules C-130. Han har landet i kastevinder på Jan Mayen, på grusbaner i Mali, han har flydd risikofylte turer til både Sudan og Irak. Men oppdraget i Kabul er likevel et av dem han stadig vender tilbake til i tankene.
– Alt er forandret
I august 2021 er Vereide en del av et flycrew som blir stasjonert i Tbilisi i Georgia. Derfra skal de bistå med å evakuere ut både nordmenn og norsk-afghanere fra Afghanistan. Etter nesten tjue års vestlig tilstedeværelse i landet er det nå slutt.
I ukene før Vereides oppdrag starter, har Taliban overrasket en hel verden ved raskt å ta kontrollen i byer og landsbyer over hele Afghanistan. Kabul er fortsatt under vestlig kontroll, men også der er ting i endring.
– På den første turen vi flyr til Kabul er vi veldig spente. Vi vet ikke hvordan alle prosedyrene er, fordi alt er forandret fra sist gang vi fløy oppdrag i Afghanistan, sier Vereide.
Flyr med mye høyere risiko
Når man flyr et militært luftfartøy, og også bærer med seg våpen og ammunisjon, er det ikke bare å fly inn i et annet lands luftrom. Det er en lang og komplisert prosess med søknader og diplomati som ligger i forkant av enhver slik flytur. I tillegg har gamle prosedyrer for hvordan man skal fly inn, hvem man skal kontakte, og om det er spesielle områder å holde seg unna. Disse er nå satt til side, og nye er kommet til, med side opp og ned om hva som nå gjelder for Kabul.
Oppdraget de skal ut på har i tillegg en mye høyere risiko enn flycrewet er vant til.
– Vi kan bli skutt på eller angrepet når flyet har bakketid, sier Vereide.
Klamret seg til landingshjulene
De har dessuten fulgt med på nyhetssendinger og sett bildene av folk som desperat klamrer seg til utsiden av flyene, til landingshjulene, og faller ned i døden når flyene tar av
– Vi vet ikke hva som venter oss. Så selv om vi leser oss opp på nye prosedyrer må vi bare fly inn og ta ting som de kommer, sier han.
Med seg på disse flyvningene har Vereide en copilot, lastemestere, crew-chief, og et «Air mobile protection team» (AMPT), som skal passe på flyets sikkerhet mens det står på bakken.
Kaoset oppstår
Anna Hodnefjell er vingsersjant og nestlagfører av AMPT-laget som passer på Vereide sitt fly og crewet hans. Til vanlig holder hun til i Baseforsvarsbataljonen på Ørland. Men har også flere kontingenter i Mali bak seg.
Dette oppdraget starter som et rutineoppdrag hvor materiell og personell skal flys inn og ut fra Irak. Men på vei til Gardermoen og oppdragsstart, ringer sjefen og sier at oppdraget blir et litt annet.
For nå skjer det ting i Kabul. Taliban har tatt makten også i hovedstaden. Presidenten har flyktet. Og en kontrollert uttrekkingssituasjon er i ferd med å bli til et farlig kaos.
– Da skjønner vi relativt fort at oppdraget blir til et evakueringsoppdrag, sier Hodnefjell. Sånn blir hun en del av Vereides crew i Tbilisi i Georgia.
De første dagene etter at Taliban har tatt makten i Kabul, sitter flycrew og AMPT-lag stille i båten og venter på at flytillatelser og alle formalia skal komme i orden.
– Vi tenker på hvordan vi skal løse oppdraget vårt, og hvordan vi skal rette oss inn mot de truslene vi tror vi kan møte, når oppdraget endrer karakter, sier Hodnefjell.
Både landing og takeoff er risikable tidspunkt. Og fly er sårbare og åpenbare mål når de står på bakken. Det er da AMPT-laget må være påskrudde:
– Vi må ha sikring rundt flyet, og vi jobber grundig med observasjoner og kartlegger området rundt. Og så er det opp til pilot, flycrew og operasjonsstøtte å løse hvordan vi skal komme oss dit, og hvor vi skal fly fra.
En uke etter at Kabul har falt, tar de første evakueringsflyene av.
Tar nattemørket til hjelp
– Det blir bestemt at vi skal fly inn om natten. Vi antar at trusselen fra IS-grupperinger i området er lavere da, for mange av dem har ikke så god nattkapasitet, sier Vereide.
Så crewet utstyrer seg med nattoptikk og tar nattemørket til hjelp de første turene.
– Det er en annen stemning i flyet enn det det pleier. Folk fokuserer på arbeidsoppgavene sine. Og vi er nysgjerrige i tillegg. Hva kommer vi til å møte? Vi har jo fulgt med på nyhetene vi også. Og vi tenker at dette føles viktig.Vi skal være med på noe som vil gjøre en forskjell, sier Hodnefjell.
De to første turene går ting som smurt.
Flyet landet og takser til oppstillingsplassen, rett ved et stort skilt der det står «Welcome to Kabul». En Hercules har ikke vinduer som vanlige passasjerfly, så de har begrenset utsikt før dørene og bakluka går opp.
På avstand ser de amerikanske styrker. Ellers er det bare rullebane å se. Så kommer passasjerene som de skal evakuere. Det er norskafghanere, afghanere som har jobbet for de allierte og andre som har avsluttet sin tjeneste i Afghanistan og vil hjem. Det er unge og gamle, familier og barn som er alene. Noen er så unge som et par-tre måneder. Andre er grå i håret.
– De holder tett sammen, og det er tydelig å se at at de har vært redde en stund. Når vi lander i Tbilisi, er det mange som er kjempelettet, forteller Hodnefjell.
På en av disse turene er det en dame som stopper ved Hodnefjell og griper tak i henne og sier takk.
– Jeg fikk ikke svart så godt som jeg hadde lyst til. Det skulle jo bare mangle. Vi får jo være med på noe som gjør en forskjell, og det er en god opplevelse å bidra, sier Hodnefjell.
På bildene som kommer ut i pressen, ser flyene nokså fullastede ut. Men selv om de ser fulle ut, kan Vereide og gjengen egentlig få ut flere folk. Men Taliban gjør det vanskelig for folk å komme inn på flyplassen.
– Taliban har ansvaret for sikkerheten på flyplassen, og vi må bare stole på dem. Vi vet at de vil ha oss ut, og hvis de hjelper oss ut, klarer vi å komme ut kjappere, forklarer Vereide.
Ventet angrep innen 24 timer
Vereides crew flyr på skift med et annet crew. Annenhver dag er de på vingene. Flyturen tar rundt tre timer. Hver vei.
Og nå nærmer den endelige datoen for uttrekking seg. Tirsdag 31. august er fristen for å trekke alle vestlige og amerikanske styrker ut fra Afghanistan. Datoen for å få ut siste rest av norsk personell, både sanitetspersonell fra feltsykehuset og spesialsoldater, blir satt til 30. august.
Da er det kun amerikanere og nordmenn som er igjen. Norge har drevet feltsykehuset på flyplassen til siste slutt, etter amerikanernes ønske, og personellet der har stått midt oppi kryssild, selvmordsangrep og flere masseskadesituasjoner.
Det blir bestemt at det er Vereides crew som skal fly den siste turen. De må gjennom en autorisasjonssamtale i forkant. Her blir de opplyst om risikofaktorer i forhold til oppdraget, som skikken er ved alle oppdrag i Forsvaret. De siste etterretningsrapportene som kommer inn slår fast at det med høy sannsynlighet vil inntreffe et angrep mot flyplassen det neste døgnet.
– Dette kan sette oppdraget vårt i fare. Det kan skje et angrep mens vi er i lufta over flyplassen eller mens vi står på bakken, sier Vereide.
Han som gjennomfører autorisasjonssamtalen med crewet spør dem om de aksepterer risikoen, og opplyser om at de ikke skal pushe sikkerheten for mye.
– Jeg husker veldig godt da han sa det. Vi så hverandre i øya og begynte å le. For det var ikke noen bønn, vi skulle inn. Vi skulle ha ut folka våre, sier Vereide.
Parkerer med motorene i gang
De tar av med retning mot Kabul og etter vel tre timer i lufta ser de flyplassen i Kabul nærme seg.
– Det var disig og fint vær og veldig stille og rolig. Men det slo meg litt da at der nede er det folk som vil prøve å skyte oss, sier Vereide.
De lander. På rullebanen nær dem står et amerikansk Hercules-fly med to punkterte hjul. Vereide tenker at det ser shabby ut og aldri kommer til å fly igjen.
– Det var skikkelig oppbruddstemning. Vi var de aller siste som var igjen. Etter oss var det kun én eller to flighter med amerikanere som skulle fly ut.
Vereide parkerer flyet med motorene i gang. Både for å minske tiden på bakken og slippe oppstart, men også for å sikre seg at alle motorene til enhver tid går.
Plutselig løper amerikanerne i stilling.
– Det går veldig fint å få folk om bord. Det er en litt annen stemning, for alle vet at dette er den aller siste turen, sier Hodnefjell.
De bruker kortere tid enn vanlig på å fylle flyet.
– Vanligvis bruker lastemesteren om bord litt mer tid på å finne ut hvor tung lasten er, sier Vereide, og sikter til hvordan lasten må balanseres i flyet med tanke på tyngdekraft og effektiv flyving.
– Nå blir det tatt mer på sparket.
Hodnefjell holder vakt fra sin posisjon på utsiden av crewdøren. Rett over henne, i luken over cockpit, er en annen i laget plassert. Han har best oversikt, og ser i alle retninger rundt flyet.
Det norske ATMP-laget ser at amerikanske styrkene holder stillingene sine, mens det norske flycrewet får alle sine passasjerer om bord, og gjør seg klare til å ta av. Brått skjer det noe med tempoet til amerikanerne. Personellet hører alarmsirenen på flyplassen. Han i luka ser røyk.
– Vi ser også at amerikanerne springer i stilling, sier Hodnefjell.
Innkommende ild
Noen fra det norske sanitetspersonellet har fortsatt sambandsutstyr fra flyplassen på seg. Her rapporteres det om innkommende ild.
– Det er skutt flere raketter mot flyplassen, men vi vet ikke hvor rakettene er siktet inn. Det virker som om de er skutt på på lykke og fromme. Men det vi ikke vet er at amerikanerne har et slags luftvernsystem som beskytter flyplassen. Det viser seg jo å være greit, konstaterer Vereide i etterkant.
Og det har han rett i. For han som sitter i luken i cockpit, ser fragmenter av rakettene som skytes ned av luftvernet. Noen av dem treffer bakken bare 200 meter bak flyet.
En vanskelig beslutning
Nå er det en avgjørelse som må tas. Skal flyet ta av under et pågående rakettangrep, eller skal de få ut alle passasjerer og gå i shelter?
– Når sånt skjer, er det alltid en risiko for at det kommer mer. Tiden føltes som om den sto stille. Det var seige sekunder, sier Hodnefjell.
Beslutningen om å fortsette eller avbryte ligger hos fartøyssjef Vereide. Men han tar den på grunnlag av anbefalinger fra Hodnefjells lag. Han lander kjapt på beslutningen om å ta av.
– Og da må ting skje ganske fort, for da må vi minimere bakketiden så mye vi klarer, og komme oss raskt av gårde før noe alvorlig skjer.
Flyet beveger seg mot rullebanen, med lasteluken åpen. Både for å gi sikt og bedre situasjonsforståelse, men også for å gjøre det lettere å evakuere flyet raskt om de brått må gjøre det.
Feil tyngdepunkt og levende ballast
– Vi er ganske så sårbare der da, inne i flyet. Vi har åpent bak så lenge det går an, og så lenge lastemestrene er komfortable med det. Og vi har folk stående bak ved luka for å følge med.
Idet de taxer ut, finner de også ut at tyngdepunktet i flyet ligger litt for langt framme.
– Så lastemestre peker ut de største og tyngste spesialsoldatene og ber dem legge seg bak på rampen i flyet, som ballast, når flyet skal ta av, forteller Vereide.
Så lukker de bakluken. Motorene ruser, og farten går opp.
Vereide kjenner også på at flyet er i en utrygg situasjon. Han gjennomfører derfor en annerledes takeoff enn på vanlige turer. En taktisk takeoff, kaller han det. Det handler om å gjøre utforutsigbare ting. Skifte retning og høyde, for å unngå å gi et forutsigbart siktebilde for de som angriper fra bakken. Det er ikke ofte Vereide har måttet fly sånn.
Holder pusten
Inne i flyet har alle forstått alvoret.
– Jeg aner ikke hva de tenker eller føler på. Men alle er alvorspreget, sier Hodnefjell.
Ingen kan se noe inne den vindusløse flykroppen. Personellet sitter fastspente i setene sine, mens det rister i flyskroget. De må sette sin lit til pilotens dyktighet og til manglende treffsikkerhet hos dem som skyter.
Også i cockpit råder alvoret.
– Vi føler oss absolutt ikke sikre før vi er i ganske god høyde over Kabul, og kan begynne å svinge nordover mot Tbilisi.
Først når flyet er i marsjhøyde, tør crew og passasjerer å kjenne på lettelsen. Via satellittsamband melder Vereide fra at alle nordmenn er ute av Afghanistan. Fra Oslo og Forsvarets operative hovedkvarter går en pressemelding ut til mediene. Tjue års tilstedeværelse i Afghanistan er over.
Medaljer til alle som deltok i uttrekkingen
– Jeg må jo si at denne turen er et av oppdragene jeg kommer til å huske best av alt jeg har gjort, sier Vereide nå, snart fire år etterpå.
8. mai blir han og resten av flycrewet hans hedret med Forsvarets innsatsmedalje på Akershus festning i Oslo, i anledning veteran- og frigjøringsdagen. De får medalje sammen med alle som hadde en rolle i uttrekkingen fra Afghanistan.
Vereide setter pris på anerkjennelsen. Men mest av alt setter han pris på å ha en meningsfull jobb.
– Det er sånne oppdrag vi trener på. Vi vil gjøre en god jobb, og det er fint at det vi gjør, teller, sier han.
Anna Hodnefjell deler Vereides oppfatning av både Afghanistan-oppdraget, og anerkjennelsen de får 8. mai.
– Å få bidra som en liten del av en slik operasjon, har vært givende. Og det er deler av grunnen til at jeg fortsatt velger livet i grønt. Jeg hadde gjort det igjen om jeg fikk sjansen, avslutter hun.
